top of page

Oppenheimer vs. Barbie vs. 2023

(Denne kronikken sto opprinnelig i Adressa.no den 25.juli.)


Denne helgen er det kinopremiere på den storslåtte filmen om J. Robert Oppenheimer. Regissøren er Christopher Nolan, en kar som har posisjonert seg som en av vår tids beste og største regissører.

Filmen har allerede og ikke uventet fått de høyeste terningene kastet etter seg. Det er en mastodont av en film, om kanskje menneskehetens viktigste og potensielt farligste øyeblikk. Sånn sett kan ikke historien om atombomben undervurderes eller blåses for stort opp.

Men, hadde Nolans film blitt like skamrost, om ikke 80 prosent av filmkritikerne i dagens mest ledende medier fremdeles var menn? I dagens kjønnsbetente debattklima, føles nemlig dette spørsmålet påtrengende nærmest umiddelbart etter at undertegnede selv så filmen denne uken.


For når majoriteten av kritikere fremdeles er godt voksne menn, som skal hylle en godt voksen mann, som lager film om godt voksne menn som jabber utrettelig i 180 minutter, er det vanskelig å se hvordan dette ikke kan bli til noe annet enn broderlig og nikkende anerkjennelse.


Og hvem er det som er med på å sette dagsorden og definere hva som er «god» film? Jo, mange av de samme halvgamle gubbene, selvsagt. Men filmen om Oppenheimer er forstyrrende, av flere årsaker, ikke bare grunnet skremmende handling og tematikk.


Den er eksempelvis ekstremt støyende, med konstant underliggende, kommenterede og/eller gnagende og brautende musikk og lyd, i tre timer. Det er få pustepauser for øynene som må lese tekst konstant, eller for ørene våre. Det påfallende er at nærmest samtlige anmeldelser av filmen påpeker nettopp dette - hvor enormt dominerende musikk- og lydbildet i filmen er. Og hvor dialogtett, og trettende, filmen er. Men ironisk nok synes få å trekke filmen ned av disse grunnene. Ingen synes å bli fornærmet over at lydbildet trekker oss ut av fiksjonen. At lyden nesten hindrer oss i å nyte historien, men heller begynner å irritere oss. At lyden nærmest overgår dialogen flere steder. At man blir tørr i øynene av å konstant lese tekst, fordi regissøren ikke har aktet å gi oss én eneste lengre pause i all gubbejabbingen.


Snarere tvert imot - filmen løftes av mange av kritikerne like fullt frem som en fantastisk film, til tross for disse mildt sagt omdiskuterte og slitsomme grepene. Fascinerende.


Hadde andre enn nettopp Nolan sluppet så godt unna med slike regimessige grep som altså likevel ikke ser ut til å få et mannsterkt kritikerkorps til å trekke filmen ned? Jeg undres, og tviler. For langt oftere ser vi jo at samme begrunnelser nettopp er med på å senke terningkastet og den positive helhetsbedømmelsen av filmer, men fascinerende nok altså bare ikke om regissøren heter Christopher Nolan.


Hadde Oppenheimer blitt like euforisk mottatt om 80 prosent av kritikerne var kvinner? Ikke at kvinner også åpenbart kommer til å se filmens enorme kvaliteter. Men jeg snakker ikke om disse sidene ved filmen… jeg tenker mer på underholdningsverdien og formidlingsevnen. Hvorvidt de svært streite og tørre grepene, som ikke likner grisen i intensitet og bastant brautende tilstedeværelse, samt filmens kunstneriske mål om å fange flest mulig versus spesielt interesserte, hadde blitt like godt mottatt?


Det er ikke tvil om at Oppenheimer er en objektivt og filmteknisk fabelaktig og knallsterk film. Misforstå rett. Men så var det altså de mer kunstneriske valgene da. Valg som ironisk nok parallelt vil få hvermannsen til å irritere seg, for så trolig å sovne, eller gjespe og lure på hvor lenge det er igjen av filmen.


Sånn sett blir filmen en fascinerende utfordrer til nåtidens problem for mange - at vi ikke lenger har tålmodighet til å se en lang film uavbrutt, i ett jafs. Vi lever i en tid hvor vi griper etter mobilen etter bare to-tre minutter, om vi ser film hjemme i sofaen. Hvordan skal verdens befolkning makte å se Oppenheimer, som altså varer i 180 minutter, hjemme i stua? For svært mange vil garantert forsøke seg på dette. Tenke at «jeg ser den heller på en strømmetjeneste, når den kommer dit». Men da vil mange garantert slite, veldig!


Parallelt kommer fascinerende og utrolig nok også Barbie-filmen denne uken. Og hvilken kontrastfilm! Interessant nok er det mange av de samme mannekritikerne som også anmelder denne, men som selvsagt ikke har gitt like bra terningkast og skussmål her, selv om filmen langt på vei har et minst like humant nedslagsfelt, i nære, interessante, essensielle, hverdagslige og nåtidige relevante problemstillinger, som historien om Oppenheimer.


Regissør Greta Gerwig og co gjør i undertegnedes øyne langt flere, bedre og vågalt komplekse regimessige, tematiske og kunstneriske valg, enn det Christopher Nolan gjør med Oppenheimer. Nolan unngår eksempelvis nærmest konsekvent kritiske stikk mot de moralske sidene ved atombombe-dannelsen, av en eller flere merkelige grunner.


Men… pytt, pytt, hvem er nå jeg til å dømme O’ store regi-Gud Christopher Nolan ned fra kongetronen? Jo, nå skal du høre, jeg er en erfaren filmanmelder og -kritiker, etter hvert også en halvgammel gubbe, som sådan. Hadde bare flere vært som meg.


(Foto/Copyright: Warer Bros. Entertainment)



Comments


Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page