Er påskekrim som fenomen på vei ut?

(Denne artikkelen er opprinnelig publisert på: https://samtiden.no/film-og-tv-synspunkt/2023/paskekrim-aret-rundt)

Fenomenet med påskekrim har lange og dype tradisjoner i Norge. Alle som er født i løpet av de siste 60-70-årene vet godt at komboen ski, kvikklunsj, appelsin og påskekrim, er ensbetydende med noe erkenorsk. I dag er imidlertid tilgangen til krim og spenning så utbredt og tilgjengelig, at vi kan se “påskekrim” hvor vi vil, når vi vil, og hvor mye vi vil. Er påskekrimmen som fenomen på vei ut, eller vil vi fortsette å være storkonsumenter, også i påsken? Og generelt - hvorfor sluker vi nordmenn krim på høykant?

100-årsjubileum i år I år er det interessant nok 100 år siden et avisoppslag vakte oppsikt her til lands. Den 24.mars 1923 kunne man nemlig med fete typer på forsiden av Aftenposten lese “Bergenstoget plyndret i natt!”. Oppslaget var imidlertid ikke en alvorlig og skummel nyhet. Det var derimot et friskt og spenstig markedsføringsgrep for å promotere en ny krimroman som kom ut nettopp til påske dette året. Forfatterne bak, Nordahl Grieg og Nils Lie, hadde også lagt handlingen til påske, og vips ble påsken brukt to ganger i forbindelse med denne spenningsromanen. Hendelsen var et tegn på at forlagene bevisst forsto, og derfor utnyttet, det faktum at mange nordmenn bedrev påskeferien på hytter og fjell, en perfekt tid og anledning til å promotere krimromaner som underholdning og avveksling til hverdagen. Selv om fenomenet med påskekrim tok enda en del år før det virkelig etablerte seg, har det vokst seg større og større, og andre medier har for lengst også meldt seg på. Radio, tv, tegneserier, melkekartonger, serier og podcasts - i dag florerer krim og spenning overalt, og det er ikke lenger bare de store aktørene som bestemmer når, og hva, vi skal konsumere av krim. NRK som kriminstitusjon Det var imidlertid en gang hvor vi nordmenn var prisgitt hva statskanalen valgte å servere oss som årets påskekrim. NRK hadde som kjent lenge monopol både på radio og tv, og følgende har det siden sent på 70-tallet vært tradisjon å tilby oss konkret tv-krim for hver påske. Undertegnede husker selv godt påskekrimmen fra 80-tallet, hvor særlig britiske Adam Dalgliesh og Poirot-serien gjorde godt inntrykk og sto sterkt i kurs. Britisk krim har i ettertid virkelig blitt stående som den største leverandøren av kvalitetskrim, noe som er tilfellet den dag i dag. Utallige serier, detektiver, for ikke å snakke om groteske drap, er blitt servert oss, i underholdningens navn. Og vi synes aldri å få nok. Kanskje har det noe med britenes gode evne til å skildre realisme, hverdagslighet og alvor på. Mon tro om det ikke også kan ha mye med likheten britene også har til oss nordmenn,

på så mange vis. Muligheten til å kjenne oss igjen og føle oss i ett med britene, er i hvert fall hakket enklere å forstå med britisk krim, enn det nok ofte er med eksempelvis den langt mer actionmotiverte amerikanske krimmen. Det var nemlig noe jordnært, seriøst og skummelt hverdagslig over Dalgliesh-mysteriene, forøvrig basert på bøkene til forfatter P. D. James. Da var det liksom ikke så rart at stemningen, spenningen og følelsen det ga å sitte på ei forlatt hytte i påska, kunne frembringe trygge, men også creepy grøss. Poirot likeså. Skjønt den belgiske superdetektiven var nok hakket mer fisefin og snobbete “britisk”, men likevel - Agatha Christies Poirot og hans mesterlige mysterieløsninger ble en klassiker og sikker vinner for mange nordmenn utover på 80-tallet. Det å samles foran tven, og da gjerne kun med NRK som stort sett var den kanalen folk flest hadde, skapte en tradisjon som familien var sammen om. Det ble en ting man gjorde sammen, til forskjell for eksempelvis det å lese en bok alene. Eller, som i dag, hvor man gjerne er blitt langt mer fragmentert, både som familie, og i forhold til hvor og hvordan man konsumerer krim. I dag sitter man ofte med hver sin skjerm. Det blir noe annet. Krim overalt, alltid. I dag har nok derfor mye av den felles familiehyggen rundt påskekrimmen rent litt ut i flere retninger. Det er sikkert fremdeles mange som liker å samle seg i sofakroken en kveld eller to i løpet av påskeuken, men tilgangen på krim, året rundt, gjør nok at noe av det konsekvente særpreget vaskes ut. Strømmeagentene og kanalene spiller likevel enda sterkt på påskekrimtradisjonen, og forsøker å suge oss til seg i påsken. NRK viser eksempelvis i år en serie som Hendelser ved vann, noe som gir statskanalen en ekstra fordel - det er en serie ingen har sett før. Da er det lettere å se for seg at man samles foran tven likevel, enn om de kun hadde vist repriser og eldre produksjoner, serier som av mange i mellomtiden kan ha blitt sett igjennom andre strømmeaktører. Eldre travere blir også å se i årets påske, som Shetland, Wallander, Vera, m.fl. Disse er gjengangere, men samtidig også serier man vet godt at folket liker. De blir trygge valg, for dem som vil ha det enda mer komfortabelt og kanskje ikke er like gira på å se noe helt nytt. Det finnes mange folk som dette - folk som vil ha denne litt snodige blandingen av trygghet, blandet med spenning, noe som virkelig kjennetegner oss nordmenns fascinasjon og elsk til genren. Nordmenn sluker krim ned på høykant Så kan man jo alltids spørre seg om hvorfor vi nordmenn elsker dette med krim. Vi er forsåvidt ikke alene om dette, ikke på langt nær. Svenskene har det de kaller for ‘sommerdeckare’, mens i andre land forbinder de lesning av krim og skjønnlitteratur mest til sommerferien, da man har lang og god tid. Men hvorfor har fenomenet for oss nordmenn formet seg rundt påsken, og hva er greia med denne konkrete genren? Er det fordi vi lever i

et ellers så trygt og godt samfunn, hvor hverdagen nærmest skriker etter litt dramatikk, skumle hendelser og videre en trygg form for det å bli skremt? Mange av de samme fenomenene blir jo ofte dratt frem i forbindelse med hvorfor vi mennesker elsker skrekk, og det å bli skremt. Man stimulerer og kjenner på følelser, spenning og utskillelse av adrenalin, samtidig som man ironisk nok likevel sitter trygt og godt hjemme i sofaen. Sånn sett er det ikke så rart at man kan bli “avhengig” av noe slikt. Hjernens belønningssystemer og utskilling av endorfiner, dopamin og serotonin, er alle triggere som ofte kan kobles til krim og spenning. For i likhet med så mye annet vi mennesker får positive og triggende opplevelser av, ja så er det stor sjanse for at vi gjentar det samme som ga oss en god opplevelse. Samtidig er krim en form for underholdning som gjerne appellerer til intellektet. Man får vridd “de små grå”, for å sitere Poirot, med å forsøke å løse mysterier. Saker som gjerne også engasjerer emosjonelt og tematisk. Familier blir berørt av dramatiske hendelser, vi kobler inn egne opplevelser fra et levd liv i handlingen, osv. Og til forskjell fra andre typer skjønnlitteratur, hvor mysterier ofte er langt mer fraværende eller neddempet, blir det innen krimgenren som en liten deilig dopaminutskillelse å gjette seg frem til riktig morder, eller å få mysteriet løst så tilfredsstillende som Poirot og de andre mesterhjernene gjør. Det er i det hele tatt såpass mye engasjerende, triggende og tilfredsstillende med genren at undertegnede i hvertfall ikke har problemer med å se årsaker bak vår krimfascinasjon. På bakgrunn av slike årsaksforklaringer, er det derfor nærliggende å tro at tradisjonen med påskekrim kommer til å fortsette i mangt et tiår fremover også. Forskjellen synes altså mest å ligge i at vi konsumerer stadig mer krim, også utenfor påsken. Det å lese en krim som bok er jo fremdeles en enmanns-syssel, og vil jo alltid være dét, men tiden vi tilbringer sammen med krimmen synes å bare vokse mer og mer. Vannes påskekrimmen ut? Er den frie tilgangen til krim og spenning også ironisk nok med på å vanne ut sjarmen og kosen med genren? For i takt med at vi binger i vei på serie etter serie, mens vi stadig tenker “bare én episode til”, ja så er det vel naturlig å tro at noe av sjarmen med krim i påsken ebber ut? På samme måte som tilgangen til film og underholdning hjemmefra også har blitt lettere tilgjengelig, slik er man også med på å selv definere stadig mer av rammene for hvor, når og hvordan vi konsumerere også krim. Ser vi film hjemme, på mobilen og nettbrettet, i steden for på kino, ja så er det jo nærliggende å tro at mange også ser krim slik - spredt utover året, og ikke “kun” i påsken. Tradisjoner henger imidlertid i oss nordmenn ofte sterkt og godt fast. Krim-konsumet blir nok slik litt som mange andre ting i samfunnet, og hvordan de utvikler seg. Blir tilgangen enklere, ja så konsumerer vi ofte bare mer av det, på godt og vondt. Men mange unner seg nok likevel fremdeles mest krim i påsken, fordi det hører tiden til, og rett og slett fordi man har bedre tid til det da. At bokbransje og næring også massivt markedsfører ny krim opp imot påske, er selvsagt også med på å trigge oss nordmenn ekstra før og i løpet av påsken.

Undertegnede er selv så heldig at han enda har tilgang til en litt øde plassert og sjarmerende liten hytte i påsketider. Bare tanken på å tilbringe noen av dagene der, med tilgang på et enormt krimmatierale, pirrer så veldig at han garantert skal pakke sekken og legge i vei i år også. For såpass med inntrykk og dype spor har fenomenet med påske og krim gjort på en krimelskende fyr på 43 år. Den dag i dag gleder og klamrer han seg derfor til denne tradisjonen, ironisk nok selv om han også storsluker krim, året rundt. Det er noe eget ved påsken, med andre ord. Det er egentid. Borte fra mas og kjas. Fremdeles mørke “skumle” kvelder. Men trygt plassert i sofaen. Rett og slett en uimotståelig god kombo for krim!