top of page

Amanda 2023 - en traust affære...

Årets Amanda-show på NRK 2 er igjen vel overstått, og opplevdes igjen som en rimelig klam og grå affære som mer irriterer, enn fenger og underholder. Det er en velkjent ting at statskanalen for tiden sparer penger. Kulturfeltet er, nærmest tradisjonen tro, det området som ofte blir frarøvet midler og tilskudd, noe som åpenbart går ut over både kjente og kjære programmer, men også får NRK til strupe også nye, ja selv gode, produksjoner. Årets dekning av Amanda-prisen reflekterer mye av det samme. En produksjon, et program og show som vel knapt har vært enklere, simplere eller fattigere. Hele sendingen virket mer som en filmet konferanse fra et bransjemøte for film- og kultursektoren. Som om NRK knapt har orket å sette opp et par kameraer, og så trykket på 'send live'-knappen. That’s it.

Programleder Odd-Magnus Williamson forsøkte seg igjen på cringe-verdige vitser og roasting av et utvalg stakkarer i salen. Foruten dette bød han på et musikalsk innslag på piano. Igjen - that’s it. Resten var en ren bransje- og prisutdeling. Forsåvidt greit nok, for de av oss som virkelig er interessert i hvem som er nominert og hvem som vinner. For andre derimot var det lite å hente, verken av inspirasjon, filmrelaterte sidekick, spredning av filmatisk glede og fristelse, eller som ren og pur underholdende tv-sending, for den saks skyld. Nytt av året virket å være at alle vinnerne av alle prisene, ja faktisk absolutt alle, i år skulle få skinne i scenelyset, noe som i seg selv er kult. Tidligere har man fått kritikk for at noen utelates og droppes fra tv-sendingen, grunnet tid og mengde priser. At alle prisene fikk sine tilmålte sekunder i scenelyset, var altså fint i seg selv, men gud bedre hvor ensformig dette “showet” slik ble! Rent visuelt var hele salen dessuten like lite forseggjort, spennende og kreativt opplyst, som en gymsal under kommune- og fylkestingsvalget nå til høsten. Det vil si - fullt opplyst, både over publikum og de på scenen. Lite stemningslys og showbelysning var å se, nei det føltes mer som et opplyst auditorium - ikke akkurat noe som skaper liv og stemning. Hva med heller å prøve å speile entusiasmen som kino- og filmåret 2023 har hatt igjennom tidenes kinosommer? Ikke én replikk eller kobling fikk vi, til noen av filmhistoriens største kinofilmer som vi har fått i år, nemlig Barbie- og Oppenheimer-filmen. Ikke én person forsøkte seg på en Barbie-kreasjon, en vits eller replikk. Hvor er kreativiteten, gleden og overskuddet? Det er i hvert fall ikke å finne i NRK. For sånn blir det når statskanalen skal spare penger, men likevel føler seg forpliktet til å live-sende det eneste filmrelaterte programmet NRK sender i løpet av et helt kalenderår! Mon tro hvordan folk hadde reagert om dette hadde vært tilfellet rundt dekningen av skisport eller fotball?! Hadde det ikke vært for at også TV2 nå har meldt at de må spare vanvittige 400 millioner kroner (!) til neste år. ville jeg foreslått at noen andre skulle overtatt dekningen av Norges eneste film-program og prisutdeling. Kinobransjen har blitt spådd en dårlig fremtid de siste årene, men årets kinotall, og ikke minst kinosommer, vitner om at så snarere er langt ifra.

Amanda-dekningen, som forsåvidt inneholder enormt mye bra og god film, vitner ikke særlig om stort annet enn en pliktsending og bransjenødvendighet. Men det kom to positive ting ut av årets sending. Det ene var at produksjonen (heldigvis) hadde valgt å drite i den kleine “bli ferdig med takketalen”-musikken som presser vinnerne bort fra scenen. Det andre var æresprisen til legende Bente Børsum, et rørende, ekte og vakkert øyeblikk. Dét var da noe. Forøvrig gledes det til å se mye bra norsk film i året som kommer. Måtte bare statskanalen, kulturdepartementet og kulturministeren, også skjønne at filmglede, interesse og entusiasme også formidles igjennom andre arenaer enn kun fra reklame- og promoteringskreftene i samfunnet. Kulturformidling er en del av NRKs plikt og formidlingsprogram. Men sprit det litt opp da til neste gang, for svingende!

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page