Det begredelige medielandskapet anno 2024.

Det vi egentlig vil se på...

Julen er tid for tradisjoner og velvalgte viktige budskap, men den siste uken i året kan også være tiden for litt surmuling, refleksjoner og ettertanke. Her har Grinchen og Ebenezer Scrooge slått seg sammen og skrevet et hjertesukk av et julebudskap på tampen av året.

Vi lever i en tid hvor realityprogram, influencere og f-kjendiser preger mer av sendeflatene, både innen lineær-tv, på nett, og SOME, enn noen gang i medienes historie. Likevel velger enkelte aktører innen sin egen bransje å snakke ned både kvalitet, mangfold, og folks genuine elsk til kunst og kultur.

Det er ikke bare Toni Collette, her fra fabelaktige Hereditary (2018), som får kraftig angst. Dagens kommersielle underholdningstilbud kan nemlig også utløse samme reaksjon hos enkelte! (Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)

TV2 Play har nettopp lansert en reklamekampanje hvor de forsøker å fremme enkel underholdning som ikke krever mange hjerneceller for å fordøye. De vil det de kaller for “seriesnobberiet” til livs. Og greit nok, slik underholdning må vi jo også ha, si. Problemet blir likevel merkbart om man stopper litt opp og tenker over 1-den enorme mengden av slik underholdning som uansett allerede florerer der ute, og 2- at budskapet ikke nødvendigvis stemmer med påstanden om at det er (mer) slik underholdning folk egentlig vil ha. 

Sunne reaksjoner og fluer rundt dritt

Reaksjoner har (heldigvis) ikke latt vente på seg. Forfatter og filmkritiker Christopher Pahle satte nylig fingeren på mye av problematikken knyttet til å fronte slike holdninger og påstander. Kulturredaktør Bernhard Ellefsen gjorde noe av det samme i Morgenbladet for en drøy uke siden. Sistnevnte sa det passende og treffende med de magiske ordene - «…mindre av alt som er bra. Mer masseprodusert dritt». 

Hvorfor det mer konkret er slik at folk flokker seg rundt dette, blir kanskje litt mye å gå inn på her, men la oss bruke et velkjent ordtak og en passende metafor, nemlig at fluer er kjent for ofte å samles rundt dritt. Det er ikke bare et faktum at insektene gjør dette, det er dessverre også slik for oss mennesker. Samtidig ligger det jo også virkelig i tiden. Folk har blitt mer konservative og mindre redde for å si rett ut hva de vil ha og liker, selv om det skulle være å “skryte” av at de spiser Grandiosa på julaften. At de tviholder på bensinbilen sin. At de stolt stemmer på et menneske som Donald Trump, uten å engang rødme mens de sier det. 

Etter å ha jobbet med film og som kritiker i snart 20 år, slår det meg selv også gang på gang, at dette er virkeligheten - folk velger ofte dritten, fremfor det langt mer minneverdige og givende. Vi har blitt enda mer kulturelt trygghetssøkende, og det å oppsøke, bruke tid på, eller fortære kunst og kultur som gir bittelitt mental og intellektuell tyggemotstand, synes å bli stadig sjeldnere.

Hva vil nå folk egentlig se?

Men tilbake til TV2 Plays kampanje… Påstanden om at TV2 produserer mer av det folk egentlig vil se, begrunnes blant annet med å vise til gode og stigende seertall. Men altså… for det første - om folk knapt har annet å velge mellom, vil seertallene uansett holde et visst nivå. Folk slutter ikke å se på tv eller å strømme selv om det bare produseres slik underholdning. For det andre - er gode strømme- og publikumstall det eneste kriteriet kunst, kultur og underholdning skal måles på i vår tid? Hvor er ønsket, engasjementet og den faglige lysten til å skape noe med kreativitet, noe annerledes, mer kunstnerisk og idérikt nytenkende? Hvordan, og hvorfor, kom vi dit hen at man misbruker influencere og f-kjendiser til å være med i hvert eneste program, slik at man snart kaster opp bare man skrur på tv’en eller skroller nedover landets nettaviser? 

Og hva menes egentlig med “mer av det du egentlig vil se”? Jeg tror ikke et sekund at nordmenn flest egentlig vil se trynet til Else Kåss Furuseth eller Oskar Westerlin enda mer. Ikke søren! Det blir det samme som å påstå “Bort med matsnobberiet på julaften, spis heller (enda mer) Grandiosa. Det er maten dere egentlig vil ha!”. Eh, nei, det er det søren meg ikke!

Mye av det samme har skjedd i matvarebransjen i mange år allerede - at butikkjedene fronter og gjør usunn og crappy mat billigere enn sunn kvalitetsmat, altså en annen side av samme sak. Fenomenet viser seg dermed også her - folk kjøper og bruker alt for mye tid på dritten, også i matveiene.

Noe av grunnen til at mange av oss likevel ser på mange av disse programmene, er av gammel vane. Vi ser på det enten fordi samboer eller andre (som også skal styre tv-skjermen) velger og insisterer på å se på slikt. Ikke minst gjelder dette folk med barn. Som kjent er det det minste felles multiplum som ofte vinner når massene skal bli enige om noe felles å se på. Man velger eksempelvis ikke “voksen” kvalitetsmat til middagen om barna sitter ved samme bord og skriker etter taco. Jeg tror derfor ikke at mange av oss voksne egentlig ønsker å se på all denne underholdningen. Ikke innerst inne. Så… “mer av det du egentlig vil se”? Jeg har min tvil. 

Friheten til å velge bort dritten

På den annen side, og ikke misforstå - undertegnede  spiser (alt for ofte!) frossenpizza selv, men dette gjør verken frossenpizza til noe stor kvalitet eller en minneverdig matopplevelse av den grunn. Det er en “minste motstands vei”, kjapp og trygg mat som ikke utfordrer verken kokkeegenskapene mine, lommeboka eller tiden jeg bruker på selve spiseprosessen. Men skal jeg virkelig kose meg, noe jeg faktisk er veldig god på når det gjelder film og tv, ja da velger jeg som regel ikke et kjendisbefengt norskprodusert underholdningsprogram. Ikke i 2024. Ikke når friheten til å selv velge hva man vil se, samt når og hvor, er så til de grader stor og enkelt til stede.

Ser vi bort i fra alle de av oss som ufrivillig ser på dritt, er det derfor et fascinerende paradoks at så mange folk likevel og fremdeles i 2024 faktisk velger å se på mye slikt. Vi kan derfor ikke trekke noen annen konklusjon enn at veldig mange faktisk også liker slik underholdning, enda hvor skremmende dette kan virke på slike som meg. Samtidig er det et faktum at norske produsenter bruker stadig mindre penger på særegne produksjoner, og heller gjenbruker f-kjendiser og “influencere” som (særlig unge) kjenner til og har et forhold til. Men hva gjør dette med underholdningstilbudet? Jo, det resulterer i gjenbruk, og atter gjenbruk. Det skjer for det meste kun små justeringer på allerede kjente konsept, fordi produsentene vet at det slår an, og slik kjører trygt, fremfor sprekt, kreativt og nyskapende. 

I frykt for at du tror jeg er en skikkelig gammeldags grinebiter (noe jeg absolutt kan være (dog ikke alltid, jeg lover!), men gjerne også er stolt av det), skal det riktignok presiseres at også jeg selv kan like et og annet slikt program. Ta for eksempel første sesong av Maskorama - et dritmorsomt og deilig, fargesprakende nytt konsept! Etter å ha sett litt av årets fjerdesesong, gikk lufta ut av ballongen allerede i program nummer to, da absolutt hele Norge skjønte hvem som skjulte seg bak maskene. Eller hva med engasjerende og oppriktig menneskepsykologisk fascinerende Spillet og Forræder? Dette er to programkonsept som har flere lag og interessante sider ved seg, selv om også sistnevnte konseptet har blitt litt dvaskt de siste sesongene. (Til neste sesong bør TV2 heller se til svenske Forræder, hvor konseptet er langt mer forseggjort og variert laget). Selv om mange av landets f-kjendiser også preger disse to programmene, viser selve konseptene at bransjen enda kan, om de ikke alt for lett hopper på gjenbrukstoget innen stil og format.

Kunst og kultur anno 2024

Det kanskje aller største problemet i vår tid, er imidlertid hvor lite plass kvalitetskunst og kultur har i vår hverdag. Ikke bare maler de største mediene de samme f-kjendisene i stykker i sin gjenbrukstortur, men medier generelt, kunst og kulturinstitusjoner får stadig mindre penger til å drive på med sitt. I fjor publiserte eksempelvis VG kun én filmanmeldelse i måneden, i måneden (!), noe de heldigvis har økt litt i antall dette siste året. Men likevel… for dere som husker tilbake på 90-tallet, var avisene proppfulle (virkelig, stappfulle!) av kulturstoff som film- og CD-anmeldelser, stoff om teater, show, revy og kunstutstillinger, med mer. Avisene var så tykke at de nesten ikke kunne brettes, noe jeg selv som tidligere avisbud kan stå som tidsvitne på. 

Dette var selvsagt før, eller i overgangen, til internettets ankomst, så slike forandringer må man jo ta høyde for. Mediene, som VG, Dagbladet, distriktsaviser og spesialmagasiner, har uansett droppet skremmende store andeler av kulturstoffet de siste 20 årene. Og hva har økt parallelt med denne nedgangen - jo, det jeg bevisst pleier å kalle for Se&Hør-stoff. Tilbake på 90-tallet igjen, var også Se&Hør langt større enn hva det er i dag. Men Se&Hør var også et skjellsord. Det var et blad som kun sladrekjerringer likte å lese (og enkelte menn smugleste i skjul). I dag er søren meg Se&Hør å se over alt! Det har blitt halvparten av VG sin nettside. Omtrent 80% av Dagbladet. Og florerer generelt i SOME totalt. Sladrepressen og drittjournalistikk er med andre ord mer dominerende og blir sett overalt, ofte på bekostning av dybde- og kvalitetsjournalistikk, kunst, kultur og original underholdning. 

Og for å illustrere hvor viktig nyskapning, kreativitet og nisjekultur kan være, også for det kommersielle markedet, så kan jeg gi noen eksempler. Er du klar over hvor mange skrekkfilmsuksesser som eksempelvis kommer fra nettopp smale, sære og lukkede filmfestivaler? Gigasuksesser som The Blair Witch Project (1999), Paranormal Activity-franchisen (2007-2021), Hereditary (2018) og Get Out (2017) ble alle oppdaget på små, indiefilmfestivaler, hvor vi kritikere og “sære nerdefans” så dem, skrev om dem, og slik gjorde distributører og folk flest oppmerksomme på dem. Uten dette hadde ikke mange distributører tørt å kjøpe opp filmene, for slik å spre dem på verdens kinoer, slik at de ble verdenssuksesser og folkefavoritter.

Men hva skjer om stadig mer slik smal og sær film “ingen egentlig vil se”, om vi tar TV2 Play på ordet, forsvinner mer og mer? Jo, da blir vi bare enda mer prisgitt hva enorme og altoppslukende giganter innen media bestemmer at vi skal se og lese. Mangfoldet forsvinner og innskrenker tilbudet, enkelt og greit. 

Som Christopher Pahle så treffende påpekte i sin artikkel: «Vekselvirkningen mellom smalt og bredt er en forutsetning for nyskapning. Konflikten mellom dem er oppkonstruert, falsk og uredelig.» Det er med andre ord en feig og selvdestruktiv polarisering av bransjen om man setter smalt og bredt opp mot hverandre som to fiender. For de er jo derimot avhengig av hverandre, både for å eksistere, men også for å utvikle kunsten og kulturen. Jo mindre av det smale, jo mer av den brede og repeterende dritten. 

Det man egentlig vil se på…

Så, for å oppsummere litt… Er det noe som har drevet kunst og kultur fremover i alle tider, ja så er det virkelig ikke gjenbruk, plagiering, og narsissistiske billige f-kjendiser, men derimot kreativ nytenkning. Skrekkfilmgenren er et ypperlig eksempel - en genre som hele tiden har måttet fornye seg, hvis ikke blir folk leie og genren stagnerer. Slik går den i kreative bølger hvor den skaper nye stiler, uttrykk og overraskelser. Det å tørre å ta sjansen på noe helt nytt og spennende er følgende noe de kreative hjernene innad i bransjen burde bruke mer tid på.

Og hva gjør størst og best inntrykk på deg personlig, som menneske? En unik film eller et program som treffer deg i både hode og hjerte, og som du tar med deg i tankene i lang ettertid? Eller er det nok for deg med enda en runde med de samme trynene på tv? Er dette siste en type minne du vil ha med deg den dagen du skal summere opp alle de titusenvis av timene du (uansett) bruker på tv, internett og SOME? Er trynet til f-kjendisene, influencerne og “aner ikke hvem de er, har gjort, eller har blitt kjent for”-kjendisene det som skal være svidd mest inn på netthinna i det livet ditt flasher i revy? Man kan riktignok ikke helt skylde på kjendisene heller. De takker jo bare ja til inntektsgivende arbeid må vite, noe vi vel alle ville gjort. Det er derfor bransjen selv som har hoppet på dette toget, i en tid hvor profitten teller mer enn noen gang, og kunsten selv, ironisk nok, på veien taper mer og mer underveis. 

Til slutt et lite stikk til NRK. Kanalens forandringer og forvandling fra å være den solide, gjenkjennbare og litt gammelmodige trygge statskanalen, til å bli en rævslikkende, influenceroppsøkende og pengekuttende kanal, har de siste årene var grusomt og lidelsesfullt å se på. At selv gode gamle NRK må tilpasse seg tid og bransje er lett å forstå, men samtidig er det trist å se at kanalen faller stadig lengre ned mot avgrunnen i hva unikhet, foregangskanal og forbilde for nyskapning og kvalitet angår. Er man redd for å falle av konkurransen om man ikke slikker influencerne, f-kjendisene og dermed de unge hardt nok oppover ryggen? Hva skal NRK leve av når eldrebølgen nå snart kommer med voldsom kraft? Skal Else Kåss…. eh, jeg mener kjendisene, fremdeles dominere tv-tilbudet, selv for de over 60?

Det kan være på sin plass å minne om at den polariserende holdningen om at folk egentlig vil se crap og dritt, ikke nødvendigvis stemmer. Ei heller stemmer det at vi kritikere og “høystvevende” mest vil se sær kunstfilm. Sannheten er jo at vi alle vil se noe som ligger et sted mellom disse to ytterpunktene. Men vi mennesker er dessverre slik at vi ofte gir etter for minste motstands vei, noe kun vi selv kan gjøre noe med. Men om ikke store aktører som NRK og VG produserer stort annet enn resirkulert oppgulp og samme ferdigpizza-kultur som alle andre, ja da dør kulturen og mangfoldet ut! Alt blir likt. Vi blir like. Og hverdagen blir kjedeligere! 

Et lite julebudskap kan slik kanskje være å gi deg selv et par ekstra sekunder med vurdering og tankegang før du atter en gang skrur på tven for å hoppe rett på nok en f-kjendisbefengt produksjon, og heller spørre deg selv - er det dette jeg egentlig vil bruke timevis på? Hvis du føler at du kan svare ‘nei’ på dette - hvorfor gjør du det da?