Filmprissesongen – trenger vi den?

(Denne artikkelen er hentet fra Samtiden: https://samtiden.no/film-og-tv-synspunkt/2023/filmprissesongen-trenger-vi-den)

Filmprissesongen, med store aktører som Golden Globe, BAFTA og Berlinale, er unnagjort. Nå står Oscar for tur, en tradisjonsrik pris-mastodont av en institusjon som årlig engasjerer svært mange. Men, trenger vi dem, disse glossy, ofte overfladiske og småklamme prisene og tilhørende utdelingene?

­I løpet av et kalenderår florerer det av større og mindre filmfestivaler, ofte med tilhørende prisutdelinger tilknyttet de respektive filmene. Store og kjente festivaler som Venezia, Berlin, Cannes og Oscar dekkes ofte av mediene med fokus på kjendiser, kjoler, glitter og glamour, mens det egentlige alibiet for å samles slik, er for å hylle film. God film.

Å bli sett og hørt

Som i de fleste andre bransjer handler det også i filmbransjen om å bli sett, hørt og lagt merke til. Det betyr ikke at man ikke også parallelt er hardtarbeidende, men filmpriser, festivaler og hyllester til egen bransje kan være motivert og organisert på forskjellige måter. De nominerte og vinnerne av Norske Amanda blir eksempelvis valgt ut av en ny sammensatt jury for hvert år. Amerikanske Golden Globe blir avgjort av utenlandske journalister som jobber for utenlandske medier med base i USA.

Selve Oscar-prisene er en såkalt bransjepris, hvor det er bransjefolk selv som stemmer over de nominerte. For å kunne stemme må man være medlem av Oscar-akademiet, en gruppe på rundt 10.000 medlemmer som årlig får tilført nye medlemmer siden noen faller fra, enten fordi de dør, eller som Will Smith – blir kastet ut. Nominasjonene foregår innenfor de ulike bransjegrenene innen industrien. Folk som jobber som regissører nominerer og stemmer da på kategorien innen beste regi, skuespillere stemmer på beste skuespiller-kategoriene, lydteknikere stemmer på beste lyd-nominasjonene, osv. Unntaket er beste film, hvor alle kan nominere og stemme på sin favoritt.

Det kan sies mye skjevt, bittert og flåsete om nødvendigheten av eksempelvis Oscar-utdelingen. Grunnet sitt store fokus på glossy overflate og kjendiseri, har den i år 95 år gamle filmprisen blitt møtt med mye motbør og kritikk opp igjennom årene. Akademiet har blitt kritisert for mangel på mangfold, anklager om korrupsjon, og skjevfordeling innen kjønn, bare for å nevne noe. De siste årene har da også mange av de største filmprisene tatt til seg slik kritikk og er per i dag mer mangfoldig enn noen gang. Men hva så med viktigheten av prisene? Hva kan det mer spesifikt innebære å vinne en høythengende filmpris?

Fra bransjens side

Selv om enkelte vil hevde at Oscar og liknende storslåtte prisutdelinger har mindre makt, påvirkningskraft og er mer passé enn noen gang, teller det fremdeles sterkt å kunne stemple filmplakaten, instagram-posten, eller cv-en med Vinner av Oscar. At noe parallelt også pakkes inn i tyll, glitter og glamour, er strengt tatt ikke ensbetydende med verken dårlig kvalitet eller at det står et korrupt system bak. I Oscar-boblen er det altså bransjen selv som hyller seg og sine. Det å bli verdsatt, forsåvidt på enhver arbeidsplass og for ting man utretter, er i seg selv en egenverdi og godt argument for å kåre vinnere blant oss. Det kan høres elementært og selvsagt ut, men det har åpenbart en boostverdi å bli hyllet av sine egne. Samtidig genererer engasjement innen en filmpris anerkjennelse, oppmerksomhet, mulige nye koblinger og relasjoner innad i bransjen. Slikt skjer selvsagt uansett, uavhengig av noen prisutdelinger, men da er det kanskje ofte i form av mer tørre, og bransjetekniske årsaker, mer enn av tilfeldige møter mellom mennesker, kreative og nye bekjentskaper. Gudene må vite hvor mange nye idéer, relasjoner og bekjentskaper som blir skapt igjennom slike samlinger. Men at det skjer mye innenfor denne boblen, er åpenbart. Blir man pris-nominert, åpnes muligheter man ellers aldri kanskje ville ha fått. Spør bare skuespiller Renate Reinsve etter hennes Cannes-pris i 2021, og fjorårets to Oscar-nominasjoner til Verdens Verste Menneske. Eller regissørparet Espen Sandberg og Joachim Rønning, etter Oscar-nominasjonen for Kon-Tiki (2012). Eller hva med legenden Liv Ullmann? Etter Oscar-deltakelsen er livene og karrierene deres forandret betraktelig, og for alltid.

Fra publikums synsvinkel

Fra publikums synsvinkel er det kanskje både kjendiseri, filminteresse og nysgjerrighet kombinert som trekker oss mot filmprisutdelinger. Samtidig kan oppmerksomhet og bevisstheten rundt en film være avgjørende for om man i det hele tatt får kjennskap til den konkrete filmen. Ofte er jo prisvinnere små og smalere filmer som man ellers ikke hadde blitt bevisst. På samme måte blir også distributører gjennom filmfestivaler oppmerksomme på bransjesnakkiser, filmer som skaper buzz og engasjement, og filmene kjøpes opp og spres av distributører, til fordel for et filminteressert publikum her hjemme.

Dette er publikums fortjeneste ved at vi får tilgang til filmer som vi kanskje ellers aldri ville fått via den lokale kinoen eller strømmetjenesten. Mang en mindre, smal og sær skrekkfilm er eksempelvis oppdaget under små filmfestivaler, for slik å bli en snakkis der, og videre bli kjøpt opp for distribusjon ute i verden hvor den så går sin seiersgang verden over.

Men det er også en kjensgjerning at folket har en tendens til å bli litt opprørt over at kommersielt populære filmer ikke alltid glimrer med sin tilstedeværelse blant de nominerte. Dette er en klassisk todeling mellom folket og bransjen - kvalitetsfilmene er ofte heller ikke å finne i blant folkefavorittene. En prisutdeling som Oscar kan her gi folket en pekepinn på hva som virkelig anses å være god film, og følgende vel verdt å sjekke ut. Noe av utfordringene Oscar har hatt de siste årene, blant annet med synkende seertall, har fått akademiet til å innføre flere populistiske priskategorier og mer kommersielt populære filmer. Men det går en grense her for hvor mye slik film man tross alt skal vanne ut verdens største filmpris med, og dilemmaet melder seg: skal man tilfredsstille publikum, eller beholde faglighet og kvalitetskriterier? Kontroverser

Derfor florerer det også av mer publikumsvennlige prisutdelinger. En av disse er den berømte Razzie Awards som tradisjonen tro hvert år går av stabelen kvelden før Oscar-utdelingen. Her deles det ut priser til årets verste filmer og skuespillere, som et motstykke til de mer seriøse filmprisene. Noe ironisk er det ofte langt i fra de verste filmene og skuespillerne som nomineres, men først og fremst kjente navn, for å trekke oppmerksomhet. Noe av kontroversene knyttet til særlig Oscar-racet har ligget i måten man promoterer filmene sine overfor akademimedlemmene. Har man mye penger, så kan man stelle i stand overdådige kampanjer og fester, alt for å forsøke å påvirke og få akademimedlemmene til å se den aktuelle filmen. Men én ting er å bruke så mye penger man bare vil, og kan, på å få bransjefolk til faktisk å se filmen din. En annen er å få dem til å like den. Da er det stort sett bare filmen i seg selv som kan overbevise dem om å stemme på den, og ergo kan en overpromotering også kanskje fungere motsatt, hvor man blir mer negativ til folkene bak, og derfor også til selve filmen.

Blendet av glitter og glamour, eller?

Mange går kanskje rundt med holdninger og følelser om at en bransjepris som Oscar sikkert er like gjennomkorrupt som mye annet i statene. Men da mener man samtidig også at tusenvis av hardtarbeidende og seriøse bransjefolk altså er korrupte, og det får nesten stå for eventuelle konspiratørers egen regning. Usaklighet og påvirkning skjer innen alle bransjer, men det betyr ikke at det stort sett er seriøsitet, kvalitet og bransjestolthet som uansett dominerer klart sterkest, også innen filmindustrien.

Mennesker som misliker slike show, kan muligens ha en tendens til å ikke klare å se igjennom alt glitteret – de tar det kanskje bokstavelig – som et bilde på hele bransjen som noe overfladisk. Men det er selvsagt ikke slik at filmstjerner går og soler seg i glansen til hverdags, snarere tvert imot. Hvorfor mange synes å glemme hvor hardt arbeid som faktisk ligger bak filmer, både foran og bak kamera slik, er for undertegnede et lite mysterium. At man videre dresser og kjoler seg opp én eller noen få ganger i året for å hylle bransjen, med ærlige og beundringsverdige stemmer til vinneren og de andre nominerte, kan det derfor være vanskelig å se problemene med.

Diskusjoner rundt hvorvidt den riktige vinneren vant, oppstår hvert eneste år. Men likevel – de nominerte filmene har uansett alltid kvaliteter ved seg på flere plan og er, om ikke nødvendigvis de absolutt alltid beste fra et helt filmår, uansett såpass gode at de fortjener litt godlynt ros. Så hvorfor hyle så høyt om at feil film vant eller ble nominert? Priskåring er verken en vitenskapelig øvelse, eller matematisk formel – den er basert på smak, behag og kvalitetsvurdering, ofte fra mennesker som selv jobber innen bransjen.

Symbol på smak, kvalitet og faglig styrke

Et av de beste argumentene for å løfte opp prisutdelinger, blir derfor at små, mindre og kvalitetstunge filmer får et lys og oppmerksomhet kastet over seg som de både fortjener, og som gjør publikum oppmerksomme på dem. Slik gir man kvalitetsfilm heder, ære og gullkantet promotering, samtidig som store og kjente filmer, som uansett har et stort apparat i ryggen og automatisk sluker penger, i stor grad holdes borte. Det er en vinn-vinn-situasjon for flere parter.

Men enten en filmpris er styrt av bransjen selv, utenforstående og mer nøytrale journalister, eller velges av folket selv, koker det uansett ned til en fellesnevner, nemlig personlig smak. Selv om tv-overførte filmpriser og liknende show har hatt en dalende publikumsoppslutning de senere år vil det, i en verden hvor hjernedøde realityshows og det som verre er florerer parallelt, alltid kunne argumenteres for mange viktige og positive sider ved filmprisutdelinger som underholdning. De blir symboler på smak, faglig tyngde og kvalitet, selv om de presenteres i en glossy innpakning på tv.

Kinoens kamp for å beholde sitt publikum handler mye om at de store kommersielle aktørene sluker stadig mer av plassen innen kinoprogrammet. I lys av dette blir filmfestivaler og fokus på alternativ god film viktigere enn noen gang. Skal man gjøre publikum oppmerksomme på at det faktisk finnes god film der ute, og noe annet enn Marvel og Disney, ja så kan festival- og prisvinnende filmer være en svært etterlengtet motpol til de store godstogene. Det blir derfor en bjørnetjeneste for et filminteressert publikum om man toner ned både festivaler og priser som har som funksjon å fremheve kvalitet fremfor kvantitet, og filmfeltet vil bli smalere og fattigere enn noen gang om dette forsvinner.

Filmformidling igjennom, og fra, kulturen selv, minner oss på hva som faktisk er der ute, hvor gigantiske pengedominerende kampanjer ikke er drivkraften, men hvor kvalitet, engasjement og elsk til filmkunsten kommer først. Akkurat dette er noe som kjennetegner de fleste typer filmprisutdelinger. For det er på festivalen, i krysningen mellom bransjefolkenes møter og publikums oppdagelseslyst, at magien finnes og oppleves. Der hvor det nyskapende og gjerne litt mer krevende, men også langt mer fengende og fantastiske, oppdages. Uten festivalarenaen og prissammenkomstene forsvinner strukturen i denne måten å oppdage filmmediet på, og tilbake står pengeslukerne, det kommersielt enkle, kjedsommelige og fattige. Det er det ingen andre enn produsentene av slikt som er tjent med, aller minst oss filmelskende publikum.