Burde seriemorderen fra Orkdal fremdeles vært i fengsel?
(Dette debattinnlegget ble opprinnelig publisert på adressa.no den 15.01.2020)
Forrige uke startet TV 2s dekning av Norges mest kjente og verste drapsmann etter krigen, i tillegg til terroristen fra 2011. Etter medias dekning av saken og domfellelsen i 1983, gikk saken over i fullstendig taushetsmodus. Hvordan hadde saken blitt håndtert i dag?
Orkdal-saken er Norges eneste (kjente) tilfelle av fenomenet seriemorder. Vi må trolig helt tilbake til slutten av 1800-tallet før vi finner hans «likemann», nærmere bestemt i en kvinne. Unge Belle Gunness fra Selbu utvandret til Amerika i 1881, og for å komme kjapt til saken – Gunness endte opp med å ta livet av flere titalls menn og barn, inkludert sine egne, og er dermed også en av tidenes verste kvinnelige seriemordere. Hele Skandinavia trodde også at Thomas Quick var en seriemorder, helt til det ble avslørt at svensken bare løy og lekte med politiet.
Allerede etter første episode av TV 2s dokumentar ser vi at det norske politiet og de berørte på mange måter ikke aner hva de skal foreta seg. Det vises igjen på at alle forsøkte å finne motiv for ugjerningene hans. Noe av problemet og utfordringen med seriedrapsmenn er imidlertid at de ofte ikke har noe som helst «rasjonelt» motiv. Det er deres intense selvopptatthet, narsissistiske og psykopatiske trekk som er drivkraften, ikke ting som penger, sjalusi eller kjærlighetssorg.
Ei heller var det nok det for Nesset. Historien har gitt oss mang en helsefaglig og sykehusrelatert seriedrapsmann og -kvinne. En av tidenes verste seriemordere var den britiske legen Harold Shipman som mellom 1975 og 1998 tok livet av noe så hinsides mange mennesker som mellom 200 og 250 sjeler! Motivet til Shipman strides det enda om, men følelsen av makt og muligheten til å bestemme over og ta et liv, er utvilsomt noe som drev ham. Trolig er det derfor også andre i samme gate. Antallet «reddende engler» av sykepleiere og leger som forgifter sine pasienter, for så å «redde dem» i siste liten, er også en gjenganger. I alle disse tilfellene må nok psykopatens ego og selvtilfredsstillelse sies å være noe av hovedmotivet, enten hen ble tent og ruset på å redde liv i siste liten, få ære og ros for det, eller fordi nytelsen og fikseringen på å ta menneskeliv var berusende og ble til en vane.
I USA spiser politi og rettsystemet nærmest seriemordere til frokost. Fenomenet er av en helt annen utstrekning og skala «over there». Det sies at det til enhver tid går flere titalls aktive seriemordere rundt i statene, noe som de siste 40-50 årene har gjort amerikansk samfunn og politi bedre rustet i møtet med fenomenet. At politiet i lille Orkdal derfor famlet i blinde og villrede angående Nesset, var neimen ikke så rart.
I dag lever Nesset fremdeles, men av de 21 årene han ble dømt til, sonet han kun ti år. Noe tilsvarende for en seriemorder hadde nærmest vært utenkelig i statene. Folk som i dag bor nær Nesset, kan umulig ikke vite hvem han er og hva han gjorde. Norsk rettssystem har et straffetak på 21 år, men vi har også forvaringsstraff som kan holde den dømte borte fra samfunnet lengre. Var å sone ti år for 22 drap riktig? En dag kommer det nemlig til å skje noe forferdelig igjen, og da blir spørsmålet om den norske stat dømmer på samme måte.