"Mid90s" (2018) - Til alle 90-tallsungdommer og lillebrødre der ute!
Oppvekstskildringen om Stevie foregår, ja sånn midt på 90-tallet, den sommeren han er 13 år. Filmen er debutregien til skuespiller Jonah Hill, og forteller om en ungdomstid det er svært lett å kjenne seg igjen i, bli revet med og imponert av.
Det dukker stadig opp nye regitalenter, selvsagt, men noen ganger er disse også kjente fra før av, som Jonah Hill. Karen som kanskje mest er kjent for å være komediesidekicks til litt større navn, er nå endelig blitt voksen og kan skryte på seg å ha laget en av de fineste, mest naturlig ektefølte coming of age-portrettene i hvert fall undertegnede har sett, noen gang.
Mid90s er som lillebroren til den også fantastiske Lady Bird (2017), også denne en oppvekstskildring regissert av skuespiller Greta Gerwig. I Hill sin film møter vi på snart fjortisgamle Stevie, hvis storebror er en svært så røff kar som herser med og ikke nøler med å pryle lillebror både titt og ofte. Stevie søker etter nye og tøffere venner, og havner etter hvert i et lite skatemiljø hvor guttene er både kule, tøffe og vekker ungdommelig nysgjerrighet i unge Stevie.
Hovedrollen spilles helt nydelig troverdig av unge Sunny Suljic (The Killing of a Sacred Deer), en kar som virkelig er et naturtalent innen lavmælt og troverdig naturlig skuespill. Karakteren Stevie er først en snill, grei og høflig gutt, men hans søken etter tilhørighet gjør ham etter hvert langt mer påtvunget røff i kantene, for å passe inn. De andre guttene i skatemiljøet spilles også av særs godt castede ungdommer, og variasjonen deres innad i gruppen reflekterer utrolig godt hvor forskjellig og særegne ungdom kan være i denne alderen.
Filmteknisk er Mid90s et imponerende og slående skue. Bildeformatet i 35mm, med litt uklare, kornete og fargeduse bilder, er som å se en VHS-film, bare på et stort kinolerret! Tidskoloritten er så fantastisk og ektefølt gjengitt, at man blir tatt fullstendig med tilbake til en tid som frembringer både latter og stor nostalgi, særlig om man selv var ungdom på 90-tallet.
Historien om Stevie er faktisk så overbevisende at man nesten føler man overværer en 90-tallsdokumentar, hadde det ikke vært for kjente fjes som dyktige Lucas Hedges i rollen som storebror, og Katherine Waterson som de to brødrenes mor.
Det kanskje mest imponerende med Jonah Hills regidebut er ikke nødvendigvis de slående troverdige visuelle gjengivelsene av 90-tallet. Nei, da er mer manus, skuespill og måten ungdom skildres på noe som også gjør at filmen treffer rett i både hjernen og hjertet. Igjennom guttenes dialoger, handlinger, fritidssysler og annet, skildres ypperlig smart hva som påvirker en ung hjerne, hva som blir en ung gutts idealer og forbilder igjennom ungdomstiden, og hvordan verdier og holdninger former den man er, både direkte og indirekte.
Her (for)dømmes ikke ungdommen, men hylles lavmælt og uten innblanding fra en overtydelig regi eller manus, som de rare og herlige skapningene ungdom tross alt er. Alle er naturlige, slik de er med sine personligheter, selv med den ene skavanken etter den andre. Først mot slutten hever regissør Hill (heldigvis) en liten pekefinger, og viser hva dårlig oppførsel og slaskete ungdomsliv kan gjøre med livet ditt, om du ikke tar deg litt sammen. Man får mange slag i trynet igjennom ungdomstiden, og da er det den brutale virkeligheten å bare stable seg opp på beina igjen. En perfekt avslutning på en film man bare må bli umåtelig berørt og imponert av! Enten man tar med sin egen sønn eller datter for å se denne filmen, eller vil bli tatt med tilbake til sin egen ungdomstid, anbefales Mid90s som kanskje en av årets fineste filmopplevelser på kino.
(Foto/Copyright: Arthaus)