"The Favourite" (2018) - The Dramaqueens!
I det tidlige 18.århundre styrer dronning Anne et England som er i krig med Frankrike. Eller, det vil si, det er hennes nære venn Lady Sarah som styrer landet mens Anne selv har dårlig helse og et særs varierende temperament. En dag ankommer en ny tjener i den sjarmerende Abigail Masham. Sarah tar henne under vingene, men oppdager etter hvert at dronning Anne blir litt vel glad i nykomlingen. Abigail på sin side øyner sjansen til å fylle rollen som dronningens følgesvenn. De to kvinnenes kamp om dronningens gunst starter et heftig trekantdrama!
Regissør Yorgos Lanthimos står bak to av de siste årenes mest spennende friske pust av noen filmer, i den snåle The Lobster (2015) og thrillerdramaet The Killing of a Sacred Deer (2017).
Vi har sett lignende før, særlig innen tv-seriens verden, nemlig det komiske og ofte satiriske tidsportrettet fra kongelige rekker og av en tid da alt var så veldig annerledes. The Favourite er i så måte også en slik film, men samtidig også en historie som byr på et knallmorsomt og smart skrevet manus, fabelaktige skuespillere og en regi som hever det et solid hakk opp over enkel og kjapp tv-komikk.
Her får vi blant annet servert vulgære og rått dristige replikker man absolutt aldri har hørt en dronning si på film, noen gang! Nybakt Golden Globe-vinner Olivia Colman er helt fantastisk i rollen som den ravende galne og ustabile dronning Anne! Colman, som ironisk nok snart også blir å se i rollen som dronning Elisabeth i sesong 3 av Netflix sin fabelaktige The Crown, får slik en ekstra morsom dimensjon over seg. Mot henne står den langt mer oppegående, kalde, mørke og litt mystiske Rachel Weisz i rollen som dronningens høyre hånd (i dobbel vulgær forstand!), mens søte Emma Stone, riktignok i ulveklær, bekler rollen som nykomlingen Abigail.
Satiren, humoren og vekten på mange av denne tidens rake motsetninger i etikk og moral, makt, kjønns(u)balanse og politikk, er bare noe av hva manus og Lanthimos så fornøyelig sjonglerer herlig med, og balanserer ypperlig. Her står eksempelvis tre sterke kvinner i sentrum, øverst på rangsstigen, blant en haug mannfolk på alle kanter som blir som sminkede, parykkbekledde tullinger å regne i forhold.
Imens smeller sexsismen veggimellom, maktkåtheten og bitchinga briljerer, mens lesbiske under- og overtoner får også gjennomgå og tilfører dette friske tidsportrettet noe som føles nytt og befriende uhøytidelig. Selv om Lanthimos sin film tuller og overdriver både her og der, inkluert filmteknisk med særegen bruk av vidvinkelobjektiver og i bildeutsnitt, er det likevel virkelighetens Anne og hennes undersotter det berettes om. Man kan jo videre bare tenke seg til hvordan det måtte ha vært å virkelig leve på denne tiden, for ikke snakke om å være flua på veggen i dette slottet. Bruk av smellvakre Hatfield House i England som location, er for øvrig med på å gi filmen en deilig kongelig og Downton Abbeyisk stil og tone.
Dette er skarpt, frekt, syrlig og morsomt, men også samtidig sårt og vondt, om en tid, setting og karakterer som til sammen skaper en fyldig flerlagskake av den overdådige sorten, utrolig nok uten at man blir kvalm. Til det er regissør Lanthimos for flink med å holde seg selv i tøylene, og følgende blir The Favourite en særs smakfull og herlig opplevelse som aldri tråkker for mye over i verken slapstickhumor eller mister fokus på kornet. Et mindre flatterende portrett av en faktisk regjerende dronning skal man lete lenge etter, eventuelt kan man se om igjen Monty Pythons herjinger med kongelige og adelskap fra 70-tallet. Men samtidig levendegjør Coleman og co dronningen og gjengen som også noen sårbare, levende og godhjerta mennesker. Det er med andre ord ikke bare én dramaqueen i dette slottet, og følgende blir det hele et svært fornøyelig kostymedrama som underholder stort!
(Foto/Copyright: 20th Century Fox)