'Hereditary' (2018) - Imponerende ubehagelig om familiearv fra helvete

Når familiens overhode Ellen Graham dør, begynner datteren og hennes familie å grave i morens skremmende familiehemmeligheter, og en forferdelig skjebne synes etter hvert umulig å flykte fra.

Hereditary er en historie om en familie som forfaller, rives fra hverandre og opplever skrekk og lidelse på mange forskjellige måter. Regi er ved debutant Ari Aster, en kar som blander seg inn i de siste årenes svært så imponerende klubb av førstegangs skrekkregissører, akkurat som folkene bak Get Out , Raw, It Follows og The Babadook.

Det spørs dog ikke om nettopp Aster og hans skrekkportrett av familien Graham blir den mest imponerende i dette selskap. Her serveres nemlig en så spekket, rik og emosjonell sterk opplevelse at man kan bli småsprø av mindre innen man er ute av kinosalen. Enten det er snakk om forferdelige familietragedier, overnaturlige elementer, drap eller sinnslidelser, ja så dekkes alt dette i Asters marerittfilm.

I hovedrollen står helt fantastiske Toni Collette som virkelig slo igjennom i en annen skrekklassiker, nemlig Den sjette sansen (1999). Hun spiller her moren Annie, hvis familie blir rammet av den ene tragedien etter den andre. Det går nesten ikke en eneste scene i hele filmen uten at hun imponerer stort. Collette nærmest vrenger sjelen i skuespill og tilstedeværelse. Det kan selvsagt for mange bli litt vel mye lidelse, skrik og skrål dette her, men man kan ikke gjøre annet enn å imponeres av særlig nærbildescenene hvor hun oppviser innvendig og utvendig skrekk av lidelser og et hav av følelser!

Svært gode er også de øvrige karakterene, som datteren og sønnen, spilt av Milly Shapiro og Alex Wolff (Patriots Day, Jumanji: Welcome to the Jungle). Førstnevnte blir med sitt karakteristiske utseende ikke bare svært sentral og synlig, av åpenbare grunner, men hun spiller også veldig troverdig og bra. Også Wolff får nok å bryne seg på her, og man blir helt utslitt av hva også disse to karakterene gjennomgår etter hvert.

Utslitt og opprørt blir man jo generelt av denne filmen. Som skrekkfilm gjennomgår den såpass mange lag av menneskelig lidelse og måter å bli skremt og rystet på, at man tidvis sitter og har fysisk vondt i magen i kinosetet.

Spesielt er skildringene av hvordan man takler og mestrer sorg, den mentale prosessen et menneske gjennomgår slikt, imponerende gjort, også uavhengig av filmgenre. Hvorvidt alt har like stor effekt på alle som ser filmen avhenger av mye, som alder, opplevelser i eget liv, med mer. Likevel er det kanskje nettopp det at Hereditary klarer å implementere et så rikt spekter av elementer rundt angst og skrekk som gjør den til en nærmest genial film, ja kanskje også til den mest komplette skrekkskildringen gjort på film, noen gang.

Det er egentlig vanskelig å si så mye om denne filmen. Den må bare oppleves. Man er faktisk heller ikke nødvendigvis sikker på hva man egentlig har sett, innen rulleteksten kommer. Den er en svært subjektiv opplevelse av en film, mens det mer filmtekniske uansett dog utilslørt kan roses opp i skyene for sin kvalitet innen lyd, lys, farger, stemningsskapende effekter, med mer.

Hereditary har for øvrig slik også en enorm kvalitet i at den kan sees om igjen og om igjen, og likevel gi nye opplevelser og bilder i hodet ditt. Den blir som en godteposeblanding av andre sterke skrekktitler, som Den sjette sansen, Get Out, It Follows, The Others, med flere. Filmen er ikke nødvendigvis så typisk skrekkskummel som den voldsomt intense traileren kan tyde på,nei da mer mentalt snadder og emosjonelt slitsom. Men, nå trenger da heller ikke skrekk nødvendigvis bare å ligge i antall ”BØ!” og skingrende høye lyder. Historien om familien Graham er et imponerende stykke skrekkunst som du muligens må fordøye i dagevis i ettertid, og det er dessuten også stor fare for at du ikke klarer å vente med å se den igjen.

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)