'Utøya 22.juli' vs. 'The Strangers: Prey at night' – to skrekkelige filmer basert på
Forrige helg ble to nye ”skrekkfilmer” satt opp på norsk kino i henholdsvis Utøya 22.juli og The Strangers: Prey at Night. Uten å trekke for store likheter mellom disse to filmene, er deres tematikk på flere måter grunnet i det samme; menneskelig ondskap.
De er begge basert på virkelige hendelser, men hvor den ene tragedien skildres på dypeste alvor, i respekt og med en distanse som er de døde og pårørende verdig. Den andre filmen er derimot laget for pur underholdning, hvor de ”involverte” (de døde) muligens vil vri seg i graven over hvordan ting portretteres.
Nå er absolutt ikke The Strangers: Prey at Night påviselig direkte en skildring av virkelige hendelsesforløp i like stor grad som det Utøya er. Den amerikanske skrekkfilmen bruker det velkjente og velbrukte argumentet med at ’dette er basert på virkelige hendelser…’ i starten av filmen, men et raskt søk på nettet tyder på at man skal ta dette med ei diger øse med salt.
Den første filmen fra 2008 (The Strangers) var riktignok inspirert av Charles Manson og sekten hans sine grufulle drap på uskyldige mennesker tilbake i 1969. Oppfølgerfilmen gjør nå bruk av samme påstand, uten at man altså skal dra dette noe voldsomt langt opp i mot reelle liknende hendelser.
Poenget blir likevel noe av det samme; de skildrer altså menneskelig ondskap (som dessuten ofte er langt verre i virkeligheten enn gjengitt på film) og konkrete reelle forferdelige saker. Utallige amerikanske skrekk- og spenningsfilmer har uansett vært basert på (langt mer) virkelige tragiske hendelser, i alt fra terroraksjoner, via politiske drap og ned til personlige tragedier á la det som The Strangers-filmene er inspirert og svakt basert på.
Begge overnevnte filmer er da også ment å skulle si noe om samfunnet de utspant seg i, kulturen volden sprang ut av, og andre sosiale og menneskelige årsaker bak tragediene. Men hva tenker så ofrene for slike hendelser om at det lages underholdningsfilm av deres nærmestes tragedier?
Hvordan imøtegår for eksempelvis de mange pårørende for seriemorderne bare i USA måten populærkulturen behandler sakene "deres" på, at underholdningsinstanser som film, kino, teater og tv-serier vier tid til og lager lett underholdning utav det tragiske? Hvordan ville etterlatte fra Utøya-tragedien hatt det om det ble laget overflatisk underholdningsskrekk om deres kjæres skjebner?
Når man i disse dager så går inn i en kinosal og enten velger å se Utøya 22. juli, og/eller The Strangers: Prey at Night, ja så er det selvsagt i ganske forskjellige ærender. Det kan videre likevel på en og samme gang si mye om både oss selv, hvorfor vi velger den konkrete filmen, samt hva vi lar oss underholde av og bruke tid på. Slik sett speiler også (skrekk)filmen vår tid, kultur og oss mennesker, noe den for så vidt alltid har gjort.
Det er altså mange måter å både lage film om, meske seg i og la seg more eller dras inn i andres tragedier på. Film som medium oppviser her et enormt spenn, noe disse to filmene blir et svært godt eksempel på.
Man liker kanskje å tro at det heldigvis er visse moralske grenser for hvordan det lages skrekk og film om sterke tema og andres tragedier på. Eller... når man tenker seg om og ser på spennet mellom Utøya 22.juli og The Strangers… er det nå egentlig det?