'Verónica' (2017) - Spansk oppvekstmareritt

Vi er i Madrid i 1991 hvor tenåringen Veronica etter å ha hatt en spiritistisk seanse med to andre venninner opplever uhyggelige ting. Hun bor sammen med moren og sine tre yngre søsken, men siden moren jobber nærmest døgnet rundt, er det Veronica som må ta vare på søsknene. Dette stiller store krav til henne og er selvsagt mye ekstraarbeid for en tenåring. Hennes far døde for en stund siden og igjennom en seanse med et Ouija-brett vekker hun noen tilbake og inn i livet sitt…

Regissør Paco Plaza står også bak de kjente Rec.-filmene, hvor særlig den første var som et friskt herlig pust å regne innen grøssergenren tilbake i 2007. Igjen tar han for seg noe som forsøkes å knyttes til virkeligheten, det realistiske og selvopplevde.

Historien om Veronica skal nemlig visstnok være basert på ekte hendelser, en sak hvor man på åstedet så ting som en første politimann i spansk historie skal ha beskrevet i rapporten som et uforklarlig syn som møtte ham i leiligheten. Dette er da også noe filmen selvsagt spiller godt på og bruker som argument med bruk av tekstopplysninger underveis, uten at man blir så aldeles mer klok på sannhetsgrunnlaget av den grunn. Hvor mange andre filmer har ikke gjort det samme liksom?

Slik også Rec. spilte på det dokumentariske og realistiske, ja der forsøker altså også Veronica å gi seg ut for å være en sann historie. Filmen har spillefilmens uttrykk dog, og mister slik den ekstra biten av realisme som gjorde Rec så slående og sterk. Historien prøver dessuten å gape over veldig mye her, med religion, familieliv, oppveksttematikk, spiritisme, skoleliv og annet menneskelig drama involvert.

Ikke at Veronica er dårlig, men den tar i bruk grep og enkeltscener som man føler man har sett mange ganger før, og summen av alt det som skjer makter ikke å skape en voldsom klam, klaustrofobisk og velskrevet spenning. Filmen skal visstnok ha skremt vannet av folk i følge enkelte saker i media i det siste, men dette må i så fall være svært uerfarne skrekktilskuere. Veronica er ikke i mangel på creepy scener, men den føles aldri verken reell eller troverdig, spesielt siden det overnaturlige bringes inn og hvor etter hvert spesialeffekter bryter båndet mellom jordnær realisme og filmatisk skrekk.

Nei, da er heller Veronica nesten bedre å se på som en voldsom og tøff oppvekstskildring, gjort mer som en litt tragisk ungdomsjentehistorie, mer enn som velfungerende ren skrekkfilm. Pubertet, det å miste en forelder, det tunge ansvaret med å bli raskt voksen og måtte ta vare på tre søsken, med mer, gjør delvis inntrykk her. Historien om denne jenta har også svært mye symbolsk over seg, og ikke alt blir forklart rett ut. Skuespillet av hovedrolleinnehaver Sandra Escacena er godt, stødig og troverdig, mens søsknene er veldig sjarmerende og søte. Et helt greit, fyldig og aldri direkte kjedelig grøsserdrama dette, med andre ord.

(Verónica kan i skrivende stund streams på Netflix.)