'Lady Bird' (2017) - Imponerende og fornøyelig oppvekstfeelgood

Christine er 17 år og lengter bort fra det stillestående livet i Sacramento og forsøker å komme inn på college i New York. Hun er en kunstnerisk og ildfull sjel, ofte på kant med den like bestemte moren, og nærmest i trass insisterer hun på å bli kalt for Lady Bird for å skille seg ut. Hun er rett og slett litt for stor for sitt lille hjemsted.

Vi har alle vært der. Ungdomstiden, puberteten, overgangsfasen, hvor vi leter, lengter og er litt over alt egentlig. Skuespiller og nå regissør Greta Gerwigs coming of age-portrett er intet mindre enn et stykke oppvisning i jordnært og menneskelig sjarmerende dramafilm.

De kommer hit ofte sent, men godt, de der beste Oscar-nominerte filmene. Lady Bird er, mildt sagt, skamrost i lang tid allerede, noe som ikke er vanskelig å forstå. Dette er bare Gerwigs andre spillefilm bak kamera, og med egenskrevet manus i tillegg er det vanskelig ikke å bli imponert.

Det beste er egentlig hvor naturlig, herlig friskt og spekket dette manuset er, samtidig som regi og skuespill også flyter så sømløst av gårde at man nærmest ikke vil at filmen skal ta slutt.

I hovedrollen står den i utgangspunktet litt kalde og stive Saoirse Ronan, men måten hun er skrevet og spilt på gjør henne til en energibunt av en tenåring, knakende godt spilt (som alltid) av Ronan.

Med også herlige og solid spilte biroller av Laurie Metcalf, Tracy Letts og to nye stjerneskudd i Lucas Hedges (Manchester by the Sea) og Timothée Chalamet (Call me by your name), krydres karaktergalleriet også veldig bra.

Dette er film, nærmest på gamlemåten, for Gerwig bruker det morsomme, troverdige og menneskelige manuset sitt til å skape karakterer vi både skjønner så godt, faller for og blir glade i.

Med retroaktige, smått grumsete og kornete bilder, tas vi med tilbake til 2002 hvor et USA i terrorfrykt og i krig er bakteppet for Lady Bird som altså ser fremover i livet, har drømmer og visjoner som det er vanskelig å realisere. Hun blir slik symbol på den klassiske amerikanske drømmen, men også et bilde på en yngre generasjon som virkelig gir oss håp om en bedre fremtid, en skarp kontrast til tidens Amerika, sånn sett…

Her er det flust av relaterbare tematiske sider ved livet som pumpes ut i et forrykende tempo, men uten at det blir verken stressende eller rotete. Humoren ligger alltid rett under overflaten og lurer, samtidig som alvoret også som kjent preger ungdomstiden.

Det hele er krydret med varierende popmusikk som, tross en noe brå slutt, tar oss med på Christines berikende reise mot voksenlivet. Lady Bird er en film det er svært lett å like fordi den er så gjenkjennelig, samt minner oss på hva som virkelig betyr noe i livet. Gerwigs film er såpass imponerende velbalansert og rik at det er umulig å ikke bli glad av dette. Full av energi og sjarm braser den frem, akkurat som en klassisk temperamentsfull ungdom.

(Foto/Copyright: United International Pictures)