'La Mante' (2017) - Mordmysterium får hjelp av fransk "Hannibal Lecter"

En seriemorder kalt ’Kneleren’ samarbeider med politiet når en ny morder kopierer hennes stil og måte å drepe på.

Denne franske godbiten kan på lang vei gå inn i rekken av svært mange krimserier hvor jakten på en seriemorder står sentralt. Her går det i klassisk dørgende mørkt og dystert gravalvor, i kjent fransk stil.

La Mante skiller seg imidlertid likevel også raskt ut faktisk. Her er det eksempelvis en kvinnelig seriemorder som er fengslet og som fungerer som en slags mentor for en copycat-morder. Når så man dette sist?

Carole Bouquet er en erfaren skuespiller og i rollen som den fengslede seriemordersken Jeanne Deber, aka Kneleren, fremstår hun som en ypperlig kald, creepy og mystisk person. Samtidig har hun et utseende som heller ikke akkurat demper dette inntrykket. Bare se på de øynene og blikket!

Det er uvanlig nok at en kvinnelig seriemorder står i sentrum, men hennes sønn jobber itillegg også i politiet i Paris, noe Jeanne evner å utnytte så fort hun får snusen på at han jobber med denne nye copycat-saken. Det har gått 20 år siden Jeanne torturerte, kastrerte og drepte 8 menn. Motivet for groteskhetene kommer etter hvert for en dag. Enn så lenge vil hun nå først altså samarbeide med politiet, men kun hvis hun får ha kontakt med politisønnen, en kar som på sin side ikke har hatt kontakt med sin mor på disse 20 årene.

I rollen som politisønnen Damien Carrot står Fred Testot glimrende som en etterforsker som nærmest føler seg tvunget til å etterkomme morens krav. En seriemorder herjer i Paris og kan slå til når som helst igjen, og Damien går med på avtalen med sin mor for å få fatt på det nye monsteret.

La Mante kan by på groteske seriedrap, med tidvis klare bilder av de utspekulerte drapene. Her er det også plottwister nærmest i ett sett, allerede fra første episode av, noe som gjør serien umiddelbar underholdende, fengende og spennende. Noe i plottet funker ypperlig og føles veldig smart skrevet og gjort, annet er kanskje ikke like overbevisende. At disse 6 episodene likevel flyr som dugg for solen skal være sikkert og visst!

La Mante evner helt klare og sentrale grep og skaper kvalitet innenfor plot, karakterer, utvikling og ikke minst spenning. Mange liknende serier er fascinerende og karaktergode, men den direkte creepy spenningen uteblir ofte fordi man kjører for mye på det uttværende dramaplottet hvor spenningen fort fisler ut i noe mildt og bare småspennende.

I denne saken får vi servert en skikkelig smart seriemorder, og flere scener er veldig spennende og stemningsfulle. Mens den kvinnelige varianten av Hannibal Lecter sitter på en spesialcelle og følger saken, blir jakten på den nye morderen en voldsom påkjennelse for politiet. Særlig stakkars Damien må igjennom litt av hvert, og skuespillet til Testot imponerer stort, gang på gang! Også birollene er stødige og bra spilt og tilfører en stor kvalitet blant karaktergalleriet.

La Mante er i det øverste sjiktet av hva en spennende og oppslukende seriemorderserie bør være, på de riktige måtene. Den gjør inntrykk, føles særegen med sine helt spesielle twister og karakterer, samt dykker ned i opplevelsen av det å være pårørende og innblandet på en veldig god måte. Sisteepisoden er seriens svakeste, men klarer likevel ikke å trekke hele serien nevneverdig ned, til det er nemlig alt for mye bra allerede etablert. Liker du derfor et mørkt og spennende mordmysterium, ja så bare må du få med deg denne!

(La Mante kan streames på Netflix)