'I, Tonya' (2017) - Oppslukende underholdende om Sirkus Tonya Harding

Den kontroversielle kunstløperen Tonya Harding fikk hele verdens søkelys rettet mot seg under Lillehammer OL i 1994. Før dette dominerte hun imidlertid isen med sine enestående atletiske evner og ble den første amerikaner til å utføre det beryktede trippel aksel-hoppet. Hun ble nasjonal kjendis, elsket men også hatet, for hva hjelper det å være verdens beste kunstløper når man har et liv bestående av endeløs motgang og skandaler i fleng?

Bak enhver kvinne står det nemlig ofte en mann, eller i tilfellet Tonya både menn og kvinner. Hennes steinharde mor behandlet henne tydeligvis lite elskverdig, mens mennene i hennes liv regelrett ødela både karrieren og omdømmet hennes. I hvor stor grad Tonya selv var med på å begrave sin egen karrieregrav, er noe av det som på en herlig dystermorsom måte skildres her.

Regissør Craig Gillespie gjør mange dristige grep i sitt portrett av Harding. Her brukes innimellom en fortellerstemme og karakterene henvender seg direkte til oss og kamera, begge fortellergrep som ansees å være kjipe og ”feil” i en respektabel og god film. Likevel funker dette knakende godt! Gillespie behandler dessuten virkeligheten på et humoristisk vis, hvor både Tonya selv, kjæresten, hennes mor, og andre alle får hevde både det ene og det andre, uten at vi egentlig noen gang blir klok og sikker på hva som egentlig skjedde her og der.

Isteden for å gjøre jakten på sannheten til noe større poeng, blir dette mer som en underliggende morsom drivkraft som brukes til å skape stor underholdning for oss!

I hovedrollen står Margot Robbie som nesten likner på Harley Quinn (som hun spilte i Suicide Squad, 2016) på sitt mest glorete sminkede som Harding. Det er ikke alltid den visuelle likheten som skaper og gjør et portrett og biografi av en person best.

Av og til overskygger skuespillere og øvrige kvaliteter ved filmen den eventuelle mangelen på fysisk likhet. I,Tonya er en slik film. For selv om Margot Robbie ser helt fantastisk grell ut (sorry Tonya!) i sine 80- og 90-tallsklær, frisyrer og sminke, er hun ikke overveldende lik Harding. Robbie spiller imidlertid så dedikert inderlig at hun likevel skaper karakteren Tonya rett foran nesen på oss.

Flere tragiske bikarakterer avleveres dessuten også så bra at summen blir et portrett av stokk dumme mennesker, samtidig som det amerikanske ligger tykt smørt utpå så mye her. Ikke minst må Alison Janney i rollen som Tonyas mor nevnes, en prestasjon hun allerede har vunnet Golden Globe og er Oscar-nominert for.

Den amerikanske drømmen og jakten på ikonet og USAs ansikt utad, var noe Harding scoret lavt på. Ikke hadde hun utseendet, ikke var bakgrunnen og familien hennes noen amerikansk stolthet, og hun ble sett på som en ’white trash på skøytebanen’. Følgende ble raskt hennes største nasjonalrival Nancy Kerrigan førstevalget som sådan, og Harding måtte bevise at hun var god nok til å komme til Lillehammer-OL ved nærmest å overgå seg selv på isen.

Med dessuten store problemer på hjemmebane, dårlig økonomi, ingen sponsorer, ei tyrannisk mor, en voldelig mann og hans lite smarte kamerater (som valgte å gyve løs på det kjente beinet til Kerrigan), hadde Tonya motstand i livet som hennes konkurrenter aldri hadde.

Filmen har en beundringsverdig balanse mellom utdriting og humoristisk behandling av hendelser, men også en grunnleggende respekt og hyllest til Harding som atlet og unik kunstløper. Norge hadde Sonja Hennie, men det spørs om Hennie hadde klart det Harding klarte på skøytebanen og gjennomgikk privat. Til slutt sitter man og tenker; åh, så man skulle ønske det endte annerledes på Lillehammer den gang…!

I, Tonya er en oppslukende underholdende film man skal ta med en stor porsjon ironi og humor, og i hvert fall ikke helt bokstavlig, men likevel sluke til seg alle dens kvaliteter i så mange ledd. Det er en historie om menneskelig forfall, en skjønnheten og udyret-drivkraft og svært mange grelle sider. Muligens litt for lang og utdragende her og der, men like fullt en fryd av en sort komedie. Den friske tilnærmingen til dette materialet, med den nevnte diffuse sannheten, er blant filmens største bragder, mens skuespillet i de fargerike karakterene hever det ytterligere opp til en film du ikke klarer la være å bli sugd inn i.

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)