top of page

'Black Panther' (2018) - Hollywood er virkelig på riktig vei!

Etter at hans far dør, overtar T’Challa tronen og blir konge av landet Wakanda. Landet er en isolert og teknologisk avansert afrikansk nasjon, men når en gammel fiende vender tilbake blir T’Challas evner som konge, og som superhelten Black Panther, satt på prøve.

Det er superheltgenrens velkjente store og omfangsrike linjer som tegnes opp også når Black Panther her vekkes til live. I regi av Ryan Coogler (Creed, 2015) åpnes dørene, genreveggene smelles ned og filmen puster og vibrerer stort med sin eksotiske verden og herlige energi!

Her går man nemlig utover de velkjente amerikanske superheltgrensene. Vi er nå ute i den store verden på en måte Marvel tidligere kun i små enkeltscener har tilbudt oss. Måten dette afrikanske landet kobles til omverdenen på kan minne litt om Diana Prince, aka Wonder Woman, og hennes hjemsteds avsondring til omverdenen.

Black Panther er som ventet dynket i cgi-effekter, men hvor landskapet og universet er nydelig blandet med reelle bilder og locations. Det afrikanske, vitale, kulturelle og menneskelige skildres så fargerikt, pent og energismittende at man blir rimelig oppslukt av dette fiksjonelle landet Wakanda.

Bare kostymer og kulturformidling for øvrig er til å spise opp, for øynene våre fråtser i detaljer, farger og utforminger, mens selve hovedstaden, arkitekturen og bybildet er lekkert futuristisk audiovisuelt formet og formidlet.

Det ekstra gledelige er at man visuelt sett ikke overdynger eller overlesser våre stakkars øyne med grautete effekter eller overdøvende scener i hytt og vær, nei her er både actionscener og storslåtte tablåer av de vakre og stilfulle slagene, og enkeltscener føles både engasjerende og stilige.

Filmen har ellers mange brennaktuelle sider ved seg som selvsagt gjør den ytterst viktig og velplassert i år 2018. Det overveldende fargede skuespillerensemblet er det mest åpenlyse, for dette er en av tidenes største og mest påkostede filmer hvor fargede skuespillere står i nærmest alle de sentrale rollene. Og det var liksom ikke for tidlig, fra Hollywood.

Sjernelisten er lang, med Lupita Nyong’o (12 Years a Slave), Daniel Kaluuya (Get out!), Michael B.Jordan (Creed), Sterling K.Brown (This Is Us), samt veteraner som Forest Whitaker og Angela Bassett i de sentrale rollene. Sleng også på Martin Freeman og Andy Serkis, (for en gangs skyld som live-action skuespiller i en herlig energisk badguy-rolle), ja så er lista både kvalitetssterk og solid.

I hovedrollen som T’Challa og Black Panther står Chadwick Boseman, en kar som føles helt grei i rollen, men som ikke innehar den største karismaen eller engasjerende karakteren. Der Tony Stark/Iron Man og Diana Prince/Wonder Woman gnistrer av sjarm, vidd og personlighet, ja der forsvinner dessverre Boseman litt blant langt mer fargerike og interessante både bikarakterer og badguys.

Black Panther oppviser og tilbyr ellers flere nærmest banalt enkle aha-opplevelser. Man sitter stadig og tenker over hvorfor vi ikke har fått sånne fargerike filmer før, eller hvorfor fargede skuespillere ikke er noe så enkelt som oftere å se i sentrale roller.

Slik sett føles filmen viktigere enn noen nyere superheltfilm og får samtidig her en egen kraft som også må legges oppå dens øvrige filmatiske kvaliteter. Dens tematikk rundt afrikanske lands involvering i verdenspolitikken, flyktning- og kulturtematikk, m.m. er også god og tidsriktig, mens man lar seg imponere over humorinnslag som verken føles påfallende enkel, ei heller overstyrende.

Black Panther er en såpass fyldig affære at den kan gjennomanalyseres lenge og grundig, noe som i seg selv er sjeldent med en slik film. Den føles som et veiskille, både innen genren, men selvsagt også innen filmbransjen. Som heidundrende underholdningsblockbuster tilbyr den hakket mer tyngde, klokskap, kraft og herlig energi enn superheltgjennomsnittet. Fortellergleden, variasjonen og dette eksotiske ”nye” oppleves forfriskende og fengende, et stort pluss bare dét, fra en industri som behøver fornyelse kanskje mest av alle.

(Foto/Copyright: The Walt Disney Company Nordic)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page