'Paddington 2' (2017) - Velfortalt og spennende tyverijakt, like søt som marmelade!
Den lille uredde Paddington bor hos familien Brown i London hvor de aller fleste elsker den sjarmerende bjørnen. Han forsøker å samle nok penger til å kjøpe en helt spesiell bok til sin kjære tante Lucy, men for å få råd til denne må han ta diverse strøjobber og sakte bygge opp formuen sin. Plutselig blir den spesielle boken stjålet fra butikken, og da blir det opp til Paddington å avsløre tyven, en skurk som skal vise seg å være en forkledningens mester…
Regissør Paul King er tilbake i sjefstolen og viser igjen at han gjør veldig mye riktig og effektivt i jobben med å formidle god familieunderholdning utav bokkarakteren Paddington. Forfatteren bak figuren, Michael Bond, døde nå i sommer, men er nok stolt over at hans karakter lever videre på en såpass velfungerende og herlig måte som dette. Som film klarer historien om Paddington å ha fokus på riktige ting, løsningsorientering av saker som Paddington drives av fra hjertet, og som videre formidler både en herlig moral, ihuga innsatsstyrke og selvsagt en elskverdig personlighet alle har godt av å tilbringe tid med.
Denne gang er det altså tyveriet av denne spesielle boken, en illustrasjonsbok om London, som Paddington må finne. Boken inneholder visstnok nøkkelen til en skatt av en arv som spesielt én person gjerne vil ha tak i.
Igjen står en lang rekke kjente navn og ansikter i de sentrale hoved- og birollene. Sally Hawkins og Hugh Bonneville er adoptivforeldrene Brown, mens Ben Whitshaw har stemmen til Paddington. Denne anmeldelsen er basert på den dubbede norske versjonen og igjen, som med førstefilmen, mister lydbildet mye med en slik dubbing siden det kun er de mest sentrale lydene som spilles inn. Små, men miljøberikende lyder, blir slik borte, som snakking i bakgrunnen, trafikklyder, og annet ”støy”. De norske stemmene har ikke de største personlighetene heller, så man skulle gjerne hørt de originale skuespillerne, og med riktig lydbilde.
Visuelt sett ser det derimot bedre ut. Enkelte scener med Paddington er veldig flott utført, og de mange morsomme reaksjonene i ansiktsuttrykkene hans i ulike situasjoner er en stor fryd å overvære. Ikke minst er settingen lagt til London veldig sjarmerende og gir filmen en vitalitet i sin bruk av kjente locations. Filmen oser slik produksjonsverdi der den formidler Londons sjarmerende bybilder og liv, fremfor eventuelle endeløse scener med etterpålagte bluescreentablåer og falske bakgrunner.
Paddington 2 byr ellers på et lunt og varmt manus som forsterker komikk og sjarm i både enkeltsituasjoner, karakterer og ikke minst rundt Paddingtons søte naive personlighet. Selve plottet i handlingen er også spennende og drivende, noe særlig de aller minste vil finne engasjerende og morsomt.
Som oppfølgerfilm føles dette til og med hakket sterkere enn den absolutt godkjente førstefilmen fra 2014. Selskapet med Paddington føles egentlig langt mer trivelig enn mye liknende filmatiske forsøk på koselig familieunderholdning der den ivaretar umåtelig sjarmerende filmatiske verdier. Her er action og moro, men det er gjort på en ustressende og koselig måte, uten at det blir masete og hysterisk som det ofte blir i liknende produksjoner. Denne koseligheten gjenspeiler slik Paddingtons egne rolige lynne og sjarm, og man tar seg i å allerede glede seg til en eventuell tredjefilm med denne sjarmøren.
(Foto/Copyright: SF Studios)