top of page

'City of Ghosts' (2017) - Et unikt innblikk i det grelle IS-land

Tilstanden i den syriske byen Raqqa og innbyggernes situasjon blir skildret av unike filmopptak gjort av en gruppe anonyme journalister og enkeltpersoner som bor i byen. De utgjør motstandsgruppen Raqqa is Being Slaughtered Silently (RBSS) og sprer bilder, videoopptak og annet via sosiale medier for å bevisstgjøre verden om ISIS sitt virkelige ondskapsfulle ansikt.

Denne svært heltemodige gruppen av menn byr dermed på en av de aller største motstandene som våpen mot IS og deres tyranni. Personlig betaler de imidlertid en svært høy pris…

Flere har mistet nære og kjære, mens deres eget liv når som helst kan ende, enten på gata eller fordi IS har klart å spore dem opp via data- og mobiltrafikk. De må derfor stadig skifte tilholdssted og flere av dem ser seg etter hvert nødt til å forlate Syria og dra til Tyskland hvor de får delvis beskyttelse og oppholdstillatelse.

Dette vitnesbyrdet av en dokumentar er regissert av Matthew Heineman, en kar som ble Oscar-nominert og vant Emmy for sin Carter Land (2015) i fjor. Med City of Ghosts: Raqqa tegner han med hjelp av denne gruppens private opptak et bilde av en verden hvis ondskap, som rammer også Europa og vår del av verden, tydeligvis ikke døde ut etter den andre verdenskrig likevel.

Bildene og marerittet for de involverte blir nesten lammende for oss som ser på også, både i sin kraft og ubehagelige tegning av vår tid, verden og hvor nære fienden kan være, nærmest når som helst. Her vises alt fra halshuggede menneskekropper på gata, til rene henrettelser og et ihjelbombet Raqqa. Scenene er som tatt ut av et mareritt, en virkelighet som filmen her bringer ut av den lukkede IS-staten.

Noe av filmens største styrke, som dokumentar, er dens velbalanserte dybde, brede skildringer og emosjonelle føringer som ikke føles overdrevent pålesset for å skape sympati. Her sies ting mer med få ord, bilder, vitneskildringer og disse mennenes ansikter sier alt, det trengs ikke males mer ut. Frykten deres og en smygende paranoia overføres slik til oss og man kjenner selv på noe av angsten der man sitter trygt i kinosalen.

På den annen side er det også viktig å ikke bli for satt ut av denne bekmørke trusselen som tegnes, for da glemmer man som kjent å leve livene sine som de frie menneskene mange av oss er så heldige å være, en frykt IS nettopp ønsker å spre og oppnå i oss.

City of Ghosts: Raqqa er et unikt innblikk i denne mørke, barbariske og alt annet enn menneskelig ønskelige organisasjonen ISIS, byen Raqqas tragiske fall og bevegelsene som rotfestet seg der for bare noen få år siden. På toppen av det hele er kanskje det mest skremmende måten IS driver utdanning og rekruttering av sine barn på, lærer dem opp til å bli som sine bitre og hjelpeløst tragiske fedre og onkler. Av slike årsaker sitter man igjen med en svært uggen følelse av at disse ”verdiene” dessverre kan komme til å sitte igjen i generasjoner

Desto viktigere er det å få spredd organisasjonen, få fragmentert dem, for slik å forhåpentligvis få forandret tankesett, holdninger og tilby et bilde på en alternativ verden for de stakkars barna. De trenger å vokse opp med å se at verden ikke bare er slik de har sett og blitt hjernevasket til å tro. RBSS sitt arbeid blir slik gull verdt der det spres over nett og hvor barna kanskje kommer over dette. Som dokumentar savnes kanskje ørlite mer dybde her og der, ja kanskje regissøren rett og slett kunne grepet inn og deltatt med spørsmål eller noe i den dur enkelte steder. Enn så lenge er City of Ghosts: Raqqa uansett et grelt tidsbilde på vår tid og verden som i langt mindre grad hadde blitt kjent uten opptak og dristige handlinger fra disse syriske heltene og deres allierte. Disse folkenes utviser selv en nestekjærlighet og styrke som gir håp for fremtiden, noe ikke minst den svært symbolske og rørende sluttscenen perfekt avrunder filmen med. En saftig tankevekker for flyktningmotstandere blir den selvsagt også, sånn på toppen av det hele. Glatt en av årets sterkeste og viktigste dokumentarer å oppdrive på kino dette.

(Foto/Copyright: Tour de Force)

'

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page