'The Confession Tapes' (2017) - Medrivende og provoserende om frekke politiavhør

I rekken av true crime-serier og ikke minst fokuset på amerikansk politis mange patetiske og skremmende måter å operere på, er The Confession Tapes dessverre verken overraskende eller føles som noe nytt.

Det vil si, sakene er skremmende og oppsluekende nok, men det faktum at amerikansk politi og etterforskning tyner sine mistenkte i timevis igjennom avhør som tapper selv den sterkeste person for krefter og vilje, er intet nytt. I The Confession Tapes tas det utgangspunkt i slike intervjuer, hvor politiet selv har filmet avhørene av sine mistenkte. Her blandes inn kommentarer og samtaler med alt fra pårørende, andre innen politi og etterforskning, advokater og andre sakkyndige, da selvsagt ofte med kritiske kommentarer til etterforskningens fremtoning innen denne avhørsteknikken.

Gjennomgangsmelodien er her at det kan virke som om politiet har ”bestemt seg” for å nagle en på alle andre måter uskyldig bestemt person til en drapssak, gjerne under press om å oppklare stygge saker som fort skaper panikk og uro blant folk og fe. Igjennom opptil 17 timer lange avhør psykes den mistenkte ut, helt til personen bryter sammen og ”tilstår”, mye grunnet mentale og psykologiske mekanismer hvor vi mennesker bare vil slippe videre konfrontasjon og derfor innrømmer noe man rett og slett ikke har gjort. Sakene i disse 7 episodene spenner vidt dog, og dette er noe av det skremmende, nemlig at det gjennomgående er helt forskjellige typer mistenkte og personligheter som avhøres og blir fremsatt som tiltalt, på bakgrunn av falske tilståelser altså.

Nå skal det sies at alle sakene ikke nødvendigvis blir løst, den bevist skyldige blir ikke tatt og dømt, og dermed er heller ikke de ”falskt” mistenkte nødvendigvis uten skyld. Disse videoopptakene av avhørene, også uten at advokat eller pårørende er til stede, er likevel det udiskutabelt opprørende her og blir spesielt problematisk når enkelte i tillegg blir dømt til livsvarig fengsel eller døden, på bakgrunn av en tilståelse som er presset og psyket frem. I den ene saken blir en mor tiltalt for å ha brent sin datter inne med vilje, hun tilstår etter press, mens forsvaret presenterer en annen teori. En annen sak skildrer en gjeng mørkhudede som i et antall på 8 (!) unge menn blir tiltalt for en voldtekt og grusomt drap, selv om ingen av dem tilhører en konkret gjeng som politiet har diktet opp for anledningen. Eller hva med tragedien hvor en far kjører sine fire barn i døden i ei elv, men selv overlever. Gjorde han det med vilje, slik han innrømmer etter timesvis av press, eller var sannheten at bilen faktisk klikka og det hele var en ulykke? I Sverige har vi et liknende eksempel i den såkalte 'Kevin-saken', hvor to unge gutter til slutt ble erklært skyldige i å ha drept en jevnladrende gutt i 1989.

I dag pågår imidlertid renvaskingen av guttene hvor politi og sakkyndige i ettertid har fått påvist en grell behandling innen både avhørsteknikk, psykologi og en faglig tilkorthetskvalitet som ikke likner grisen i dag, heldigvis. Det står derfor ikke overraskende på engasjement eller medrivende kvaliteter i disse syv sakene. Alle er dessuten en skremmende påminnelse om at noe slikt i teorien kan ramme oss alle, om man bare er på feil sted til feil tid… i hvert fall om man bor i USA hvor det tydeligvis er en utbredt ukultur som nå heldigvis blir rullet opp for en hel verden. Det er liksom ikke for tidlig heller kan man si, og dette blir slik noen av de største kvalitetene og bragdene med streaming-tv og produksjoner av vår tid, der de avdekker og bringer slikt ut til folket. Kanskje enkelte naive og blinde mennesker særlig har godt av å se dette. (Foto/Copyright: Netflix)