top of page

'The Babysitter' (2017) - Sjarmerer godt med sin skrekklek og karakterer

Det som skulle være en rolig kveld for unge Cole tar imidlertid en skrekkelig vending når han forsøker å spionere på barnevakten sin…

Den stakkars 12 år gamle Cole må lære livet å kjenne the hard way rundt ungdommelig forelskelse, seksuell oppvåkning, jenter og mobbing. Gutten blir ansett som både pysete og pinglete av de jevnaldrende, og livet som fjortis byr som vi alle vet på utfordringer som tidvis kan virke som at står i kø.

The Babysitter slenger seg litt på Stranger Things-bølgen i tematikk og handling. Denne Netflix-produksjonen prøver seg dessuten på en liten genrelek og nikk til 80-tallsskrekk blandet med komedie og morsom fjortissjargong som tidvis sjarmerer veldig godt.

Det begynner i hvert fall veldig bra, for samspillet og sjarmen til de to hovedkarakterene smitter godt over på oss. Judah Lewis i rollen som Cole er både god, sjarmerende og vekker empatien i oss, mens Samara Weaving som Bee vil smelte de fleste med sin utstråling og herlige selvtillit. Sammen er de et knakende godt vennepar, hvis Bee altså er Cole sin barnevakt og som kommer til unnsetning når Cole blir mobbet av skolens bøller.

Det er mye klassisk coming of age-tematikk her og det gjøres i like mye klassisk american style. Førstedelen sjarmerer altså med at Cole og Bee formidler dette gode vennskapet og kjemien seg imellom, mens det tar lang tid før den store twisten kommer.

Når den først gjør det, ja så er det med sjokk og vanntro Cole må innse at Bee kanskje ikke er den drømmedama han alltid har syntes hun var. Hva eksakt som skjer trenger ikke å røpes her, men la oss bare si at blod, kroppsdeler og morbid humor vil flyte!

Årsaken bak twisten er imidlertid filmens svakeste side, noe som knapt nevnes med et par ord. At Cole til stadighet har en lei tendens til å springe inn i hus, mer enn bort fra dem eller løpe nedover gata for å få hjelp, ja det er også sider man bare må se bort i fra. Manus byr på enkelte morsomheter, spesielt blant bikarakterer, og man har til og med bakt inn et spark til HBO og deres Mad Men-serie.

Fortellerspråket er friskt, lett på foten og velfungerende til en viss god grad. Ser man bort i fra mange fullstendig tullete plotthull og logiske brister, ja så kan man fort kose seg med dette her. Fjortissjarmen, skuespillet og de energiske hovedkarakterene er filmens sterkeste kort. The Babysitter kan egentlig ansees som en skikkelig morsom mørk komigrøsser som trolig vil fenge ungdom svært godt da den spiller på unges premisser og taler deres språk veldig bra.

(The Babysitter kan streames på Netflix.)

(Foto/Copyright: Tony Rivetti Jr., SMPSP)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page