'Gjengangere' (2017) - Medrivende menneskelig om fengselsmiljø
Den yrkeskriminelle Josef har tilbrakt mesteparten av livet i fengsel, og etter at hans yngre bror dør som en konsekvens av hans livsstil, raner han en bank og havner igjen i fengsel. Der inne møter han en yngre gutt som han gjør alt han kan for at ikke skal trekkes til den kriminelle verden.
Leon Bashir (Izzat, 2005) er tilbake med det som omtales som Norges første fengselsfilm, noe som etter å ha sett filmen absolutt føles etterlengtet, av flere grunner.
Det hele åpner i første del som en noe overdrevet hardbarka fengselssjargongaffære rundt karakterene som dominerer dette norske fengselet. Men så skjer det noe… Når unge Chris ankommer avdelingen begynner han og andre karakterer også å krydre mangfoldet av de innsatte, noe som gjør at både realisme og troverdighet plutselig skyter i taket.
Både Josef, som spilles av Bashir selv, unge Chris, innsatte og ansatte i fengselet, er godt balansert og har fine karaktersider som gjør at man ser menneskene i dem, samt at vi etter hvert blir glade i dem. Skuespillet av Bashir, Lene Nystrøm som fengselsbetjent, Kim Sørensen som den apekattliknende ’Lille-Hitler’ og den unge og naive Chris, skaper tilsammen gode og medrivende karakterer.
Det blir likevel i skildringen av de nye, unge og/eller førstegangsfangene som har lite å stille opp med mot de erfarne gjengangerne blant fangene, som blir filmens sterkeste kort. Noe er selvsagt satt litt på spissen, men i dette fengselet råder hierarkier så det holder, og for å overleve må man nærmest føye seg og begå nye lovbrudd for å holde hodet over vannet. Slik graver enkelte sin egen grav, noe Josef altså frykter også skal bli Chris sin bane.
Filmen blir slik en skildring av fengselet som en slags rekrutteringskole og kriminell bane for unge gutter som aller minst trenger mer slik input i livet. Dermed bør Gjengangere også skape debatt, få myndigheter og politi til å vurdere endringer, eller i det minste ta mye av hva filmen skildrer til etterretning.
Gjengangeres karaktergalleri og deres relasjoner vekker noe i oss mens det står på og filmens sluttmoral er både viktig og setter et knallgodt punktum. Enkelte av fengselsapekattene føles kanskje noe enkle, men samtidig er fokuset på mer flersidige karakterer og menneskene i dem også noe som vokser frem.
Politiet kan ellers virke som å fremstilles litt vel blinde og dumme flere steder, typisk hvor stoffutveksling og harselering med andre fanger foregår åpenlyst rett foran nesa på dem. De melodramatiske grepene som gjøres underveis og særlig mot slutten er enkle, men pokker så effektive, mye takket være at vi altså blir så knyttet til karakterene.
Gjengangere har rett og slett en veldig god balanse mellom fiksjon, troverdig realisme, alvor og sjarm, og ikke minst et bankende menneskelig hjerte og tankevekkende hensikt i bunn som gjør hele filmen.
(Foto/Copyright: uavhengig distributør)