'Blade Runnder 2049' (2017) - Filmatisk underholdningskunst!
LAPD-offiseren K forsøker å spore opp den tidligere blade runner-agenten Rick Deckard som forsvant sporløst for 30 år siden. Samtidig oppdager K en lenge glemt hemmelighet som har potensiale til å gjøre kaos utav samfunnet.
Ridley Scotts klassiker fra 1982 med samme navn, er regnet som en av de virkelig store filmene innenfor sitt sjikt. I 2017 kommer den fransk-kanadiske Denis Villeneuve inn, en kar som har gjort seg bemerket de siste årene med kraftfulle titler som Prisoners, Sicaro og fjorårets sci-fi godbit Arrival.
Gjøre seg bemerket gjør han også så til de grader med sin delvise oppfølger av Scotts film, for både historien og uttrykket har klare oppfølgende tråder som binder filmene sammen, uten å røpe for mye her.
I hovedrollen som K står Ryan Gosling, en skuespiller som har det med å være irriterende kul og kjekk i nesten alt han er med i. Også i rollen som K gjøres han av Villeneuve og co nærmest ikonisk kul, særegen og filmatisk stjerneaktig.
Goslings lævmælte skuespill viser igjen hva som gjør ham også til en god skuespiller som spiller på øyner, blikk, små nyanser og slik uttrykker mer enn tusen ord! Han har til sammen dennesterke tilstedeværelsen som er mystisk og tiltrekkende, slik en god hovedkarakter skal ha. Filmen tvinger deg til å tenke, hele tiden, men ikke av samme grunner eller på samme frustrerende måte som de mer pretensiøst oversvevende regissørene gjør. Villeneuve har stålkontroll på hele spekteret som regissør, i alt fra karakterformidling og narrativ utvikling, til selvsagt det audiovisuelle som gir oss makeløse bilder og scener som må kunne stemples som filmkunst anno 2017. Ekstra kult er det også at han ikke dynker filmen i verken retrohyllester i hytt og pine, ei heller tilfører den kunstige og irriterende humoren som ofte preger blockbustere. Villeneuve gjøre isteden sine egne ting, noe som skaper en forholdsvis tung og actionfattig film, men hvor man som erstating får en film som nærmest hypnotiserer deg med sitt langsomme, behagelige fremdrift, krydret med flere bombastiske og storslåtte tablåer.
Noe som virkelig underbygger det storslåtte er musikken av Hollywood-veteran Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch. Her blandes et retroaktig 80-talls synth-sound, med litt Vangelis-aktige toner ispedd, samt et mer futuristisk bombastisk et. Det er virkelig klassisk gjenkjennende Zimmersk brauting på lydbildet dette her, ja tidvis så man forveksler filmen for å være en Christopher Nolan-film. Det er nemlig også flere likheter mellom Nolan og Villeneuve i måten de skaper sine egne filmer på, de tråkker sine personlige stier og visualiserer ting så storslått, vakkert og medrivende at man nesten sitter og måper filmen igjennom. Karakteren K sin mystikk og tvetydighet forsterkes og speiles også i mye av tematikken og historien. Her dykkes det nemlig ned i menneskelige sider som er både vonde, såre og uklare, skildret på finurlig vis, noe som skaper spenning og driv i historien. Her søkes det blant annet etter å finne det ekte, ens egen identitet, i en verden av kunstigheter over alt hvor man snur seg.
Blade Runner 2049 blir slik en opplevelsesfilm som suger deg inn i en verden av filmatiske kunstverk, noe bare de aller beste er i stand til i en så gjentagende og klisjépreget bransje og kunstform som Hollywood-filmen dessverre ofte er. Annenhver scene i denne filmen er som et filmatisk maleri hvor man som seer sluker universet som både hundre prosent troverdig og samtidig drømmer seg bort i en tenkt fremtid. Slik Mad Max: Fury Road (2015) gjorde med filmmediet, innen utnyttelse, fornyelse og nytelse, slik gjør Blade Runner 2049 det også. (Foto/Copyright: United International Pictures)