'Thelma' (2017) - Spiller på flere svært vellykkede strenger samtidig

Thelma flytter alene til Oslo for å studere. Hun reiser fra sin religiøse familie på Vestlandet og tar slik et stort steg i retning av å bli voksen og selvstendig. I Oslo treffer hun medstudenten Anja og de to blir tiltrukket av hverandre på mystisk vis. Thelma blir etter hvert overveldet av nye og ukjente følelser og får samtidig uforklarlige anfall. Skremmende og overnaturlige krefter presser seg frem, etterfulgt av at Anja forsvinner sporløst…

Joachim Triers siste film har allerede rukket å vunnet kritikerprisen i Haugesund og gjort seg bemerket internasjonalt. Norges Oscar-bidrag til neste år er den også, og om sistnevnte jury faller for Thelma, ja så er det trolig grunnet flere faktorer.

Thelma er nemlig en svært solid film på så mange måter. Trier gaper over mye av tematikk, i alt fra religiøs oppvekst, via ungdomsproblematikk, innom det å skulle bli voksen og selvstendig, samt mentale og psykiske føringer, alt i en knakende velfylt film man bare må beundre! Historien dreier seg altså om unge Thelma, ei jente og en historie det er umulig å ikke sammenlikne med både regissør Brian De Palma og hans legendariske Carrie (1976). Begge jenter kommer fra sterkt religiøst førende hjem, har sosiale utfordringer blant medmennesker, samt innehar krefter og evner som sjokkerer både dem og oss når disse utløses.

Harboes film Likevel er det flust å kjenne seg igjen i ved Thelma. Mange har opplevd det å flytte hjemmefra, kutte de trygge båndene, fått nye utfordringer med det nye voksenlivet, blitt forelsket, og så videre. De færreste opplever også oppi dette at de har uante krefter dog, og Thelmas sjokk, angst og kamp mot alle disse sidene i livet er tidvis hjerteskjærende tøft å se på.

I stor grad takket være hovedrolleinnehaver Eilie Harboe også dette selvsagt. Harboe (Bølgen (2015), Kyss meg for faen i helvete (2013)) er innom veldig mange stadier, mentale nivåer og skuespillermessige utfordringer her. Hun er på en og samme gang både pen, søt og stakkarslig, i det neste øyeblikket sterk og skremmende farlig. Ikke ulikt rødhårete Sissy Spacek i Carrie har hun dette lille ekstra som gjør at hun drar oss inn i hennes situasjoner på en måte som er veldig imponerende. Gjennom Harbos blikk og nyanser i skuespill skjønner man ikke minst mye av følelsene og tankene hennes, i det usakte som river og sliter inni henne.

En hel verden som åpner seg Det kan kanskje lenge være vanskelig å henge helt med på det Thelma opplever, men når Trier og historien også bringer inn medisinske, vitenskapelige og psykologiske elementer i det som hender, åpnes også sansene våre og en ny verden opp som gjør at man fort skjønner og aner langt mer enn i filmens første del. Fra et publikums blikk er ikke alt i Thelma like engasjerende og gripende dog. Filmen er, uansett hvor tematisk og filmatisk flott den er, en dyster, tung og relativ treig affære. Den har også disse innslagene av på grensen til selvhøytidelig overseriøsitet, eksempelvis i scener som når man går barbeint ut i snøen og virker svært melodramatisk. Smaken av god, gammeldags norsk tristessefilm blir derfor kanskje ikke Thelmas mest friske og givende side.

Til gjengjeld får vi også servet enkelte rålekre og isolert sett fabelaktige scener som gjør inntrykk, noen også med spesialeffekter og som skaper god angst og stemningsbilder.

Det er til slutt i helheten at filmen imponerer, i måten Trier syr sammen en komplekst tematisk historie, hvor Harbo i sentrum gjør en uforglemmelig innsats! Den religiøse faren hennes (Henrik Rafaelsen) sier i en scene at Thelma ikke må miste kontakten med den hun er, samtidig som Thelma ironisk nok også prøver å finne seg selv, sitt virkelige jeg. Dette får stå som illustrerende for mye av paradokset ved å bli voksen og finne ut av hvem man egentlig er og vil være. Det er en prosess som sjeldent eller aldri innen norsk film er skildret så bredt, godt og dypt som i Thelma. (Foto/Copyright: Motlys AS / SF Studios)