'The Square' (2017) - Slående publikumsvennlig filmkunst med uendelig mange lag.

Christian jobber som en respektert kurator ved et samtidsmuseum i Stockholm. Han er skilt, har to døtre, kjører elbil og støtter gode saker. Samtidig blir museets nye utstilling 'The Square' gjenstand for stor oppmerksomhet grunnet sitt fokus på nestekjærlighet, ansvarlighet og andre grunner som bare baller på seg etter hvert som ting går galt rundt prosjektet. Pinlige, frustrerende og emosjonelle situasjoner blir resultatet, og Christian må stresse med alt det som oppstår, typisk gjerne samtidig, slik jo livet ofte er for oss mennesker.

Regissør Ruben Östlund ble for alvor kjent med sin Turist for tre år siden. Filmen ble blant annet BAFTA- og Golden Globe-nominert, og hans nyeste The Square tok likeså godt med seg selveste Gullpalmen hjem til Sverige tidligere i år.

Det er sjeldent at en film føles så mye som en opplevelse, som det er å se Östlunds film. På samme måte som noe av handlingen dreier seg rundt kunst og museets skildring av opplevelser rundt kunst, ja slik er også filmen noe man på ingen måte forholder seg passiv til som seer eller filmkonsument. Film er jo selvsagt også kunst, og kombinasjonene av dette faktum, samt andre mer filmatiske verdier, understreker virkelig nettopp dette. The Square kan til og med brukes ene og alene som en film som introduserer deg for kunst som begrep, hvordan tilnærme seg kunst, forstå kunstens tankesett, og liknende. Nok en egenkvalitet ved filmen dette altså! Dette er med andre ord en film det er vanskelig å sette inn i en bås og følgende noe som blir veldig subjektivt og personlig hvorvidt den treffer deg her og der. Ikke for det, den vil treffe deg, gjentatte ganger, garantert! Spørsmålet blir likevel hvor hardt og i hvilket omfang. Undertegnede tok i hvert fall med seg mye av filmen ut av kinosalen etterpå, brukte den som katalysator for nettopp hverdagslivet, noe man ikke akkurat kan si om generell overflatiske Hollywood-film.

Som publikummer blir man konfrontert, gang på gang, med både ubehageligheter, humor, vidd og samfunnskritikk som setter i gang store bevegelser i oss. Viktigheten, nedslagsfeltet og de mange verdiene av en slik film er derfor med på å forsterke den som nettopp en film-opplevelse, noe man ikke bare konsumerer, men opplever, sanser og bruker hjernen på. Den norske thrilleren Thelma skal som det norske Oscar-bidraget måles opp i mot dette svenske Oscar-håpet neste år. Nettopp der norske Joachim Trier forblir mer uangripelig, fjern og krever mer innlevelse, der er også Östlund mye slik, men klarer i tillegg å legge filmen sin på et langt mindre pretensiøst nivå som det er lett å tro vil appellere til langt flere.

Skuespillerne må selvsagt også nevnes, for både danske Claes Bang i hovedrollen, samt biroller av amerikanske Elisabeth Moss, Dominic West og haugevis med herlige småroller, tilfører en bredde av minneverdige karakterer. Ikke minst må apekattrollen og 'den' scenen (filmplakaten) av Terry Notary nevnes, en scene som kanskje er årets filmsceneopplevelse isolert sett! (Notary har da også spilt mange ”apekarakterer”, blant annet i Løvenes Konge (2018), Jungelboken (2016) og War for the Planet of the Apes (2017), noe som virkelig merkes og synes!)

Nå er ikke dette likevel en film helt uten ting å pirke på. Den føles hakket for lang og litt utflytende formløs. Noen av filmens mest minneverdige scener blir eksempelvis aldri forklart og er vanskelig å sette helt inn i handling, mening eller kontekst, noe som forsterker denne følelsen av noe tidvis utflytende retningsløst. Östlund burde derfor jobbet mer med klipping og fortetning her og der, for slik å fått en enda mer skarp film. Slutten daler også litt mye, hvor den lille snerten filmen så veldig hadde fortjent på slutten dessverre forblir fraværende.

(The Squares kanskje største bragd og uimotståelige tiltrekningskraft er nemlig det at den på én og samme gang makter å være sykt særegen, men altså uten å føles for høytsvevende pretensiøs og vanskelig tilnærmelig for oss i salen. Her er forøvrig også flust av relaterbare elementer, en mengde sterke og surrealistiske enkeltscener, samt at filmen snakker til og med oss på en måte som gjør at man blir svært deltakende, en annen uvurderlig kvalitet ved filmen. Östlund tilbyr en filmopplevelse og en blanding som kan smake av danske Lars von Trier, svenske Roy Andersson og seg selv i måten han skildrer oss mennesker på. Med skarpe brodder rundt væremåter, samhandlinger og satiriske blikk på folk og fe, media og kunst, får filmen deg til å føles i live i kinosalen, ja på sitt beste så bruser det rett og slett i blodet og i hjernen vår. (Foto/Copyright: Arthaus)