top of page

'The Beguiled' (2017) - Tiltrukkede bondepiker slår seg løs.

På en liten pikeskole i Virginia bor fem unge jenter, en lærerinne, samt bestyrerinnen, og hvor de lever et pliktoppfyllende liv mens borgerkrigen raser utenfor. En dag finner den ene jenta en skadet soldat som hun tar med seg hjem, men mannens inntog i huset starter spenninger av sjalusi og lidenskap blant damene. Det er lett å skjønne hvorfor Coppola kapret regi-prisen under årets Cannes-festival for The Beguiled.Her føles nemlig regigrepet hennes stilsikkert stramt, nær perfeksjonistisk enkelt og pent. Effekten er ikke til å ta feil av, for måten psykologien utvikler seg på inni dette huset, er en fryd å se på.

I hovedroller står Nicole Kidman som bestyrerinnen Miss Martha, som vanlig rak og sikker i sin rolle. Kirsten Dunst er lærerinnen Edwina, mens Elle Fanning er den eldste av elevene. Colin Farrell spiller den skadde soldaten, hvis skjebne og hjelp er helt avhengig av damene, og hvor deres sakte men sikre sjalusi overfor hverandre skal vise seg å bli en større utfordring enn først antatt. Det går nemlig ikke lange tiden før damene i huset både blomstrer opp, får roser i kinnene og får det hett innunder de varme kjolene. De må rett og slett beherske seg i selskap med den sårede og kjekke soldaten McBurney, det vekkes nemlig påfølgende sjalusifølelser som blir som en dirrende spenning imellom damene.

Effekten McBurney har i huset er med andre ord både fascinerende og etter hvert også vittig morsomt å være vtine til. I Coppolas regi er det dog veldig finstemte og dannede karakterer dette her, så forvent ikke noe Jane Austen på lykkepiller akkurat. Med handlingen lagt til borgerkrigstiden er nemlig både etiketten og dannelsen i stor grad med på å holde jentene i korsettene og i de overdådige store kjolene, i hvert fall stort sett.

Likevel skjer det ting utover i historien som avdekker menneskelig psykologi på en oppslukende måte, og man blir takket være topp skuespill dratt med inn i disse verpesyke damenes ståsted hvor det blir tilsnitt av både lett komedie og ulmende psykothriller. Damenes personlighet avdekkes slik litt etter litt, mer og mer, og stakkars McBurney i sentrum må ta det som kommer. The Beguiled er filmet i et mindre format enn det som vanlig er pr. i dag, det er trangere, som Coppola selv har sagt. Dette er for å lage en følelse av klaustrofobi, og bildene er ellers småkornete, fargeduse og skaper et ytterligere gammeldags skjær som får den ellers så vakre filmen til å føles tidsforsterkende.

Filmen er et velspilt og finstemt psykologisk drama, som lett kunne blitt pretensiøst pompøst og gørrkjedelig, hadde det ikke vært for et knakende godt manus, regi og velfungerende rollecasting. Resultatet blir at denne krysningen av fornuft og følelser på den amerikanske landsbygda gir et (kjønns)portrett på oss mennesker, på godt og vondt, som virkelig fenger og føles smart gjennomført. (Foto/Copyright: United International Pictures)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page