'IT' (2017) - Sjeldent god skrekkblandet fryd!
En vennegjeng som kaller seg for ”The losers club” kommer ansikt til ansikt med livets problemer i en liten amerikansk by. De har alle til felles at de sliter med mobbing, familieutfordringer, og ikke minst et monster i klovneskikkelse som kalles Pennywise... Denne nye filmatiseringen av Stephen Kings mareritt med samme navn, har store og dyktige klovnesko å fylle etter den elskede og roste tv-filmversjonen fra 1991.
Borte er Tim Curry i rollen som klovnen Pennywise, og inn kommer svenske Bill Skarsgård som gjør en helt annen figur, og det på alle mulige vemmelig dyktige måter!
Skarsgårds skrekkportrett er selvsagt godt hjulpet av både fysisk og digital sminke og effekter. Resultatet gir en lang rekke skrekktablåer som tidvis garantert vil gi deg frysninger både her og der. Her smaker det litt av både David Lynch og Stanley Kubrick i særegen stil. Regissør Andrés Muschiettis versjon av Kings historie ikke bare utgir seg for å være creepy, den er virkelig skummel!
På sitt beste glimter nemlig IT til med skrekkformidling som har kunstneriske ambisjoner det er sjeldent å se innen kommersiell skrekkfilm. Uten å røpe for mye kan man trygt si at skrekkscenene er både uforutsigbare, audiovisuelt svært voldsomme og treffer angststeder i oss man nesten ikke ville vite av at man hadde!
Her tråkkes det ikke i for mange skrekklisjéer, for filmen oppviser heller en særegen og nærmest unik lekenhet med skrekkgenren det er en fryd å se på og oppleve. Noe av det andre som gjør at IT funker så knakende godt, er de enormt godt castede, spilte og sjarmerende ungdommene i hovedrollene. Det oser særegenhet og personlighet fra dem alle, i alt fra mobbeofferet, via pingla, til hypokonderen og 'tøff i kjeften'-gutten. Sammen med jenta Beverly, både rører og sjarmerer samholdet og vennskapet deres såpass godt at karakterene virkelig blir levende for oss.
Det er også en sårhet og vond bismak i disse ungenes liv. Måten de takler sorg, mobbing og frykt på gjør at man både kan kjenne seg igjen i dem og ser en dybde i flere lag som gjør filmen et stort hakk bedre i seg selv. IT oppviser i det hele tatt en svært velfungerende balanse mellom de sjarmerende barna, et manus som både morer og får oss til å le flere ganger, samtidig som dette blir en god avveksling fra alle de skrekkelige scenene i mellom. For det er mange skrekkscener her, kanskje litt i overkant mange. Etter halvannen time er man nemlig rimelig sliten i hodet og ørene etter utallige svært voldsomme over the top-scener hvor et bråkete og skingrende lydbilde pøses ut, hele veien frem mot klimakset. IT funker derfor best som skrekkfilm den første drøye timen. Etter dette blir det mer som en nødvendig etappe mot målet hvor barna konfronterer denne personifiseringen av all deres angst og frykt i klovnen Pennywise.
Oppsummert blir dette en film som virkelig imponerer i mange ledd, ikke minst i den nevnte velfungerende blandingen av sjarm, humor, drama og skrekk. Å formidle Kings skildringer av barnlig angst og frykt har gang på gang vist seg å bli både vanskelig, overdrevet urealistisk og teit på film. I denne versjonen går frykten imidlertid virkelig rett i fletta på oss, mye takket være regien, veldig gode karakterer og et manus som engasjerer og rører. Det er sjeldent å se en skrekkfilm så fyldig og god med både hjerte og varme, grøss og angst, og hvor barn får så voldsomt gjennomgå. Filmen er nemlig både herlig grotesk, overraskende mørk og brutal med barna. Til slutt er dette en så frisk visualisering av skrekk, angst og den fryktelige klovnen fra helvetet, at det hele blir sjeldent god skrekkblandet fryd! (Foto/Copyright: SF Studios)