top of page

'White Gold' (sesong 1): Erkebritisk sært og morsomt om 80-tallsbusiness

Handlingen er lagt til et lite vindusfirma i Essex i 1983. Her ”jobber” tre latsabber og den narsissistiske og karismatiske Vincent som gladelig bryter både lover og regler for å oppnå et bra salg!

Serieskaper er Damon Beesley som også gjorde komiserien The Inbetweeners noen år tilbake. Med seg har han også med seg noen av de samme skuespillerne, som Joe Thomas og James Buckley. I rollen som den snørrhovne Vincent Swan spiller Ed Westwick, kjent fra blant andre Gossip Girl. Tempo, manus og skuespill er stort sett herlig småkjapt og aldri for seigt eller direkte dvaskt. Tidvis frekt vulgært språk gjør noe av denne effekten, skjønt noe veldig nytt eller friskt i serieøyemed føles det imidlertid ikke. Manus er dessuten hakket for kunstig, slik at humoren og sleivsparkene ikke alltid føles reelle eller ekte, ærlig eller impulsivt. Dette gjør seg særlig gjeldende når Vincent titt og ofte henvender seg til kamera og lirer av seg både morsomme eller mindre effektive humorpoeng. Det erketypiske britiske er med andre ord godt representert her, så liker du småfrekk og slaskete britiske karakterer og humor, ja så kan fort White Gold være your cup of tee. Soundtracket er dessuten veldig kult og herlig tidsriktig, med passende 80-tallshitter og sound som krydrer enkeltscener og stemninger. Mens Vincent altså spytter janteloven i trynet dagen lang, ligger derfor gjerne den største underholdningsverdien i vår deltakende investering i Vincent som både en narsissistisk drittsekk på den ene siden, og en kul uredd og sterk personlighet på den andre. Summen blir et elsk/hat-forhold som driver engasjementet vårt med ham og gjengen godt fremover. Dessverre er ikke de fleste bikarakterene så veldig mye å bli revet med av, med unntak av den stokk dumme sekretæren Carol, herlig spilt av Lauren O’Rourke. White Gold er ellers tidvis morsom og litt smal britisk humor som har akkurat nok særegenheter til at man koser seg når man lar de korte episodene fly forbi. Karakterene er altså ikke noen vi føler så veldig mye for dessverre, selv om hovedmann Vincent tidvis gir oss lyst til å slå til ham igjennom tv-skjermen. Men, på den andre siden, hvem har ikke ønsket å være litt mer bitch i hverdagen innimellom, på jobben eller hjemme, alt for å ikke selv bli tråkket på? En ’life’s a bitch, and so are you’-holdning kan man med andre ord komme langt med ifølge denne gjengen!

(White Gold kan streames på Netflix)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page