'I en tv-benk fra IKEA'...
(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Adresseavisa, lørdag 18.august 2017.)
Hjemme i stua mi står en nokså pen, lang og forholdsvis støvfri tv-benk fra IKEA. ’Stockholm’ heter modellen. Liker godt den altså, null problem med selve møbelet. Da er det verre med innholdet i tv-benken.
I møbelets flere rom står det et par spillkonsoller, en tv-boks fra Get, en blu-ray spiller. Oppå står en slank og lekker 55-tommers Samsung-UHD tv, samt en sølvgrå lydplanke, også denne øyepen og fra Samsung gitt.
Paring
Men, så var det dette med å skulle få alle disse apparatene til å snakke sammen da... Undertegnede tenkte at det var smart å kjøpe apparater innenfor samme merke og leverandør, for slik burde de i hvert fall funke godt sammen. Alternativet kunne vært en Samsung-tv som krangler med en Philips lydplanke, som mot sin vilje blir forsøkt para med et par eksterne høytalere fra Yamaha. Det hadde sikkert blitt bråk det!
Men (surprise!) det blir bråk likevel skal jeg love dere. Selv om man altså har tre produkter fra det sørkoreanske selskapet, ja så sitter man og føler man helst skulle hatt mastergrad som teknisk installatør, eller hatt en doktorgrad innen metafysikk, bare for å koble og styre en tv-benk i 2017.
Lever vi virkelig i effektivitetens tid?
Bare for å klargjøre litt her så har undertegnede både lang og god erfaring med teknologi i mange former de siste 30 årene. Likevel blir man lett litt stum, etter nok en kamp med tv-benken. Hvilken tid, hverdag og teknologisk smørje lever vi egentlig i?
Som et resultat av et fritt marked hvor uttallige aktører får herje som konkurrenter, sitter man som forbruker igjen med et slikt monster av en tv-benk, hvor over 15 (!) ledninger og kabler på baksiden av benken utgjør dagens teknologiske hverdag. Alt er for at ting skal gå så ”smurt” og ”problemfritt” som mulig, og da har jeg enda ikke beveget meg over på PC-problematikk, mobiltelefonen, ipad eller utfordringer med bilen i garasjen!
Den moderne elektronikkens ironi; hvor skal hva, inn/ut, til/fra?!
Det er så mye ironi rundt en dagens tv-benk at man nesten ikke vet hvor man skal begynne å le, gråte eller rive av seg håret av frustrasjon. Noe av frustrasjonen går på at mange av apparatene har ”forenklede” og ”smarte” funksjoner som bluetooth, anynett+, og annet som altså skal gjøre at ting funker mer sømløst og knirkefritt.
Slike ”enklere” brukergrensesnitt er tiltenkt å skulle overkjøre alt annet og burde slik gjøre hverdagen enklere for oss. Og sant nok, det er deilig å bare slå på bluetoothen og streame musikk i timevis, uten å måtte bytte ei oppskrapa og hakkete cd-plate eller sveive i gang grammofonen. Men når man sitter med fem-seks forskjellig utseende fjernkontroller, ja så blir det fort mye knoting gitt. Hjernen blir forvirra over å måtte huske de ulike fjernkontrollutformingene, og plutselig har man trykket på ’opptak’ der hvor det jo nettopp sto ’play’ på den andre fjernkontrollen.
Så igjen, ironien oppstår i det man likevel har så mange apparater i hus at summen uansett blir til et kaos av koblingsmuligheter, kabelnavn, lyd-, bilde- og samlingspunkter, innganger, utganger og irrganger. Det er dette som gjør at man stirrer tomt og matt inn i tven bakfra, med en HDMI-kabel i den ene hånden, og en av de 5 fjernkontrollene i den andre!
Husker du…?
Det ironiske oversiktsbildet viser at mengden aktører, apparater og kabeljungel heller gjør det stikk motsatte av å være enkelt, brukervennlig og sømløst. Ser for meg mine kjære foreldre på over 70 år skulle operert dette monsteret mitt av en tv-benk. Lurer på om de hadde klart å få i gang en film eller spilt musikk i det hele tatt innen lørdagskvelden var omme?!
Det føles derfor på sin plass å sitere Ole Paus og hans sang ’I en sofa fra IKEA’, for der sitter som kjent ’far og denger mor’… mon tro om det egentlig er i frustrasjon over tv-benken?! Det er tidvis slik at man savner gamle dager, du vet, da tv-boksen hadde alt samlet i ét, og det for både lyd, bilde og kanaler. Dette var tiden da de innskrenkede, men akk så befriende oversiktlige teknologiske mulighetene i det minste var overkommelige!