'American Gods' (sesong 1): Stort, tungt og styggvakkert om Amerika
American Gods er navnet også på boken fra 2001 med samme navn av Neil Gaiman og som serien er basert på. Utvikler er Bryan Fuller som også står bak serier som Dead Like Me, Pushing Daisies og nå sist Hannibal som virkelig satte Fullers råe stil på seriekartet.
American Gods har da også mye av Fullers audiovisuelle råhet, både i lyd, musikk, scenografisk uttrykk, i karakterer og setting, og i bruken av blod, masse blod! Etter den svært så kule og råe åpningsvignetten, med musikk av Brian Reitzell, vet vi liksom aldri hva som venter oss for hver episode her! The storm is coming... Den noe innfløkte handlingen er grovt forklart om karakteren Shadow Moon, en kar som en dag møter på en mystisk fremmed mann som kaller seg for Mr. Wednesday. Mannen synes å vite mer om Shadows liv enn det som strengt tatt føles behagelig, og en større storm er ventet i følge Wednesday. Shadow selv lever et enkelt og rolig liv med sin kone, men når hun en dag omkommer i en bilulykke starter uvirkelige og rare ting å skje, og Shadows syn på både livet, hverdagen og tingenes tilstand får virkelig kjørt seg i tiden fremover! Dette universet er en lek med både amerikansk mytologi, tro, guder, livet og døden, menneskelig naivitet og tilhørighet, samt mye mye annet. Kombinasjonen blir en tidvis eksplosjon av sterke uttrykk, både blant karakterer, tematikk og i en audiovisuell godtepose som leker seg med denne herlige blandingen på en svært uforutsigbar måte. Tung og krevende Det kan tidvis bli noe rotete og tungt dog. Vekslingen mellom tid, sted og karakterer er innimellom så stor at serien blir litt slitsom og krevende. Dette skyldes mye at serien nærmest starter på ”ny” for hver episode, til en ny spesifikk tid, sted og med nye karakterer hvor man med store og særegne scener må investere mye i som seer. Likevel vender vi også hele tiden tilbake til hovedkarakterer innimellom disse særegne godbitscenene, noe som igjen syr sammen galskapen på en kul måte, tross alt. I rollen som Shadow Moon står Ricky Whittle, mens hans etter hvert hardt prøvede kone Laura spilles stødig av Emily Browning. I mange av de sentrale birollene står flere kjente navn, deriblant Ian McShane som Wednesday, fantastisk herlig spilt! Gillian Anderson er dessuten med i mange morsomme mer eller mindre kjente personlighetskarakterer, mens Peter Stormare svinger slegga som den bitre hodeknuseren Czernobog, bare for å nevne noen av de mange herlige karakterene. Herlig uforutsigbar variasjon! Summert opp er det mest disse uforglemmelige scenene som stikker seg ut. Vi blir vitne til alt fra indianernes ankomst til Amerika, via noen karakterers møte med selve Døden, til det avgjørende showdow i siste episode. En kommer likevel ikke helt bort i fra seriens oppstykkede narrative løp som altså tynger den noe, litt på samme måte som eksempelvis Game of Thrones er så svært og hoppende hit og dit. De øvrige store kvalitetene gjør likevel serien tidvis så oppslukende at den er uimotståelig som særegen fantasyunderholdning. American Gods vil nok derfor dele sitt publikum, mye fordi serien går så langt utover etablerte kjente narrative og tematiske rammer at den for mange vil føles både tung og for ambisiøs, ja på sitt verste til og med irriterende pretensiøs. Det er dog nettopp disse samme faktorene som vil gjøre serien så særegen og fascinerende for andre, og selv om den tematisk og helhetlig ikke nødvendigvis faller i smak, ja så er det likevel ubestridelig en kvalitet over hele linja her sånn filmatisk sett. Spesialeffekter er knall og forførende storslått bombastiske til tider, sminke, særegne karakterer og scenarioer er det utvilsomt også stor kvalitet over. Ønsker du derfor en sterk og annerledes skildring av Amerika, som sprenger grenser både her og der, ja så kan American Gods virkelig være noe for deg!
(American Gods kan streames på Amazon Prime)