'War for the Planets of the Apes' (2017) - Apekalypse nå!
En nådeløs oberst leder en menneskehær som kommer i konflikt med Cæsar og hans aper. Apene lider store tap og Cæsar er innbitt på jakt etter hevn, men når han endelig møter obersten blir de kastet inn i en episk kamp som skal avgjøre skjebnen til deres respektive raser.
responsiv_reklame_filmfront
Tredje kapittel i historien om Cæsar og hans kamp for overlevelse er igjen regissert av Matt Reeves som også gjorde forrige film. Tematikken fortsetter en del år etter der forrige slapp, og Cæsar selv har blitt gråere i både pels og skjegg.
Uti den store verden har et nytt virus spredt seg blant menneskene og gjort dem enda færre siden sist. Den onde obersten har i tillegg klart å dele de gjenlevende menneskene inn i to fløyer hvor en forestående kamp imellom dem nærmer seg faretruende. Oppi dette står altså også apene, og om ikke Cæsar klarer å lede dem til seier mot menneskene, ja så vil aperasen raskt bli utryddet.
De to foregående filmene var mørke og dystre, men denne gang overgår handlingen nærmest begge to samlet i å være dystopisk, rå og brutalt fæl. Mens apene forsøker å rømme til sikrere områder, blir de overrumplet og satt i en slags konsentrasjonsleir, ledet av obersten, ekkelt kaldt spilt av Woody Harrelson. Her opplever de svært vonde og fæle ting, og tanker til liknende virkelige menneskelige hendelser er selvsagt umulig ikke å se for seg. Grunnet filmens lave aldersgrense får selvsagt ikke akkurat blodet sprute i hytt og vær her, men dette er kanskje bare likeså godt, for behandlingen av apene er rå, brutal og vond nok å se på som den er.
De ulike hoved- og bikarakterene er (igjen) så forbasket godt utformet og visuelt formidlet i sine særegne personligheter, at det er vanskelig å holde både tårer og følelser tilbake mens Cæsar og gjengen kjemper sine tøffe kamper. Andy Serkis formidler igjen Cæsar med en slående og hjerteskjærende emosjonell dybde, mens det tekniske i CGI-effekter er til å spise opp, ja tidvis helt umulig å skille fra reelle elementer i bildene som skog, trær og mennesker. Denne trilogien blir slik lett en av de mest kvalitetstunge og slående visuelle filmseriene i nyere tid, hvor filmteknikken virkelig får vist seg frem på sitt aller beste og mest realistiske.
Regissør Reeves lar heller heldigvis aldri action og krigsslagene gå foran karakterene og emosjonelle føringer, noe som gir hele filmen en slagkraft som virkelig sitter i kroppen. Det gjør tidvis fysisk vondt og overvære denne episke kampen mellom rasene, og på det meste blir det nesten for mye av det vonde også. Noen vil sikker reagere på dette, altså filmens overhengende dysterhet og tilbakevendende slag mot apene. Men, krig er og forblir jævlig, noe en handling som dette bare understreker på en ærlig og realistisk måte og ikke forsøker å glatte over for et sart publikums skyld. Man har likevel puttet inn en karakter som klarer å lette litt på det vonde trykket i apen Bad Ape, en kar som både sjarmerer og gir apene enda et hakk større personlighet. Det er i det hele tatt mer liv, varme og sjarme i disse falske apene enn i et hav av andre krigsfilmportretter, noe som hever den opp til en stor opplevelse! War for the Planet of the Apes er episk filmatisk vakker, men også emosjonelt brutalt ærlig og rå. (Foto/Copyright: 20th Century Fox)