'Let's Kill Uncle' (1966) - Merksnodig "barnegrøsser".

Den 12 år gamle foreldreløse Barnaby Harrison har nettopp arvet en formue av sin avdøde far og er avskåret fra omverdenen på en øy med sin onde onkel. Den tidligere militære onkelen har som plan å drepe gutten, og en jente på øya er Barnabys eneste allierte mot den sarkastiske onkelen.

Vel… høres kanskje mer grotesk ut dette enn filmen tross alt er. Let’s Kill Uncle er regissert av William Castle, godt kjent for sine relativt billige men brukbare b-filmer, samt sin bruk av gimmicks rundt sine egne filmer og produksjoner. Castle står bak titler som House on Hauted Hill fra 1959, han regisserte Joan Crawford i Straight-Jacket (1964) og laget denne noe rare merksnodigheten av en skrekkthriller i Let’s Kill Uncle.

Foruten den litt morsomme og direkte tittelen på filmen, må dette sies å være en aldri så lite morsom minneverdig opplevelse, av flere grunner. Selv historien er ond og søkt nok, men regimessig har filmen også flere latterligheter ved seg. Vi møter først på Barnaby på ferjen over til denne øde øya hvor hans onkel altså bor. Gutten skal besøke onkelen og bo der, og på ferja har den nyrike gutten med seg en politibetjent for beskyttelse og for å komme trygt frem. Han møter på den jevngamle jenta Chrissie på ferja, også hun skal til øya for å besøke tanten som bor der. Foruten denne tanten og onkelen synes øya ubebodd, så Barnaby og Chrissie finner fort tonen, selv om de i starten er frekke snørrunger mot hverandre. Både Barnaby og Chrissie er nemlig selv to ikke så rent lite utspekulerte drittunger. Når de får snusen i at onkelen er gira på Barnabys formue og vil arve den om han dør, ja så planlegger de to likeså godt å komme onkelen i forkjøpet ved å forsøke å forgifte ham med farlig sopp i maten! Onkel Kevin er imidlertid ikke noe dum kar, og skal vise seg å ha en motplan klar overfor disse to frekkasungene!

Let’s Kill Uncle føles som en slags merkelig og sjelden blanding av voksenthriller, men med barn i hovedrollene, noe som også derfor gir den et preg av å føles som en barne- og ungdomsgrøsser. Tematikken er altså temmelig utspekulert, og forholdet mellom onkel Kevin og Barnaby er virkelig ikke godt, for å si det mildt. Nigel Green spiller herlig utspekulert onkelen, mens Pat Cardi og Mary Badham er ”sjarmerende” trollunger. Men som om ikke hele denne historien og settingen var rar nok, klarer regissør Castle å gjøre den enda mer smått surrealistisk. Her puttes blant annet en gartner/vaktmester uten bein inn som en bikarakter, først introdusert med en oppriktig skrekkelig uventet sjokkscene. Så viser det seg at onde onkel Kevin har puttet en hai (!) i det lille hagebassenget sitt i håp om at Barnaby skal ”falle” uti og dø! Når Castle skal vise oss denne haien, klipper han inn bilder av en hai som helt åpenlyst er filmet et annet sted, i havet, og sammensettingen av bassengbildene og haien blir eksempel på denne filmens mange slike hårreisende dårlige bilder og scener! Vel vel, man gjør vel sitt beste utav et lite budsjett får man si. Underholdningsverdien er likevel sånn helt grei til brukbar, mye grunnet den merksnodige historien, en historie som i seg selv føles rimelig sjelden all den tid barn er i sentrum for en slik grotesk handling. Ikke forvent noe voldsomt spennende greier her om man er voksen, men liker du gamle retrofilmer med helt særegen sjarm, ja så kan Let’s Kill Uncle fort bli en liten godbit. Dette er en type film undertegnede sikkert hadde syntes var kjempeskummel da han var 8-13 år gammel, før fornuft og logikkdelen av hjernen hadde vokst seg nok fram. (Alle bilder er private skjermdump.)