'Feud' (2017) - Veldig underholdende om to Hollywood-divaers feide!

Den legendariske rivaliseringen og feiden mellom skuespiller Joan Crawford og Bette Davis under og etter innspillingsprosessen av filmen What Ever Happened to Baby Jane? er gjenstand for denne portrettserien. I en bransje og en tilværelse hvor hver dag var en kamp, kommer Crawford og Davis sin personlighet til syne igjennom flere synsvinkler og skildringer.

responsiv_reklame_filmfront

Fra en stilfull og lekker introvignett vekkes forventninger og stemninger til live i denne serien som raskt viser seg å ha en enorm underholdningsverdi, av mange forskjellige grunner. Det er eksempelvis alltid medrivende å bli så visuelt slående tatt med tilbake til en tid hvor mye var annerledes, i et glamorøst miljø, hvor personkampene og bitchinga tidvis var til å ta og føle på. Samtidig er det så mange menneskelige og emosjonelle over- og undertoner her at man umulig ikke kan bli berørt. Skuespillet av de involverte er dessuten både medrivende og svært godt. Man klarer heller ikke å la være å smake på ironien og serieskapernes tydelige vilje til å fremheve bransjens mange paradokser og dobbeltmoralske sider rundt behandlingen av sine egne stjerner. Dette inkluderer også dages godt voksne navn som slik litt morsomt nok dobbelportretterer seg selv og fordums stjerner på én og samme gang.

’Bak enhver mann står det en sterk kvinne’ Det er fristende å ta frem ordtaket ’bak enhver mann står det en sterk kvinne’ i sammenheng med denne serien. For bak Feud står det imidlertid først og fremst en mann (og flere menn), en kar hvis navn Ryan Murphy har trukket frem både kvinners nåværende og tidligere posisjon innen bransjen, og ikke minst selv bruker godt voksne kvinnelige skuespiller til disse fantastiske karakterene. Murphy har rett og slett tatt tak i sin egen bransje de siste årene, trukket frem veletablerte skuespillere og gitt dem ledende roller i seriene sine, bruker dem om og om igjen, samt i tilfellet Feud hyller dem i dobbel forstand. Glem heller ikke at Murphy står bak flere av dagens svært fengende serier som American Horror Story, American Crime Story og Scream Queens. I sistnevnte har vi sett ”comeback” av navn som Jamie Lee Curtis og Kirstie Alley, mens navn som Sarah Paulson, Jessica Lange, Kathy Bates, Angela Bassett og Frances Conroy er gjengangere i hans produksjoner. Ingen av disse kan akkurat kalles ungmøer lenger, men Murphy har selvsagt derfor også bevisst satt dem i ledende roller, noe som har vist seg å bli en suksess på flere måter. Lange og Sarandon slår gnister! I Feud er det (igjen) Jessica Lange som står i hovedrollen, her som Hollywood-legende Joan Crawford. Seriens hovedmotiv er Crawfords feide og forhold til sin største rival og uvenn Bette Davis, også hun en av tidens største navn i bransjen. Det har versert utallige rykter om deres forhold og feider, hat og uvennskap, og hvorvidt serien er mest mulig korrekt på dette vites ikke akkurat med sikkerhet. At det uansett er videns kjent at de igjennom en årrekke hadde denne feiden mellom seg, er hevet over enhver tvil. La oss videre ikke håpe stemningen mellom også Oscar-vinnerne Lange og Sarandon var like giftig som hos de to de portretterer, selv om det kunne blitt en fantastisk film eller serie senere en gang! Nå det gjelder skuespillernes likheter med originalene, kan man fort si at Jessica Lange ikke nødvendigvis likner voldsomt på Crawford sånn utseendemessig. Heller ikke Susan Sarandon i rollen som Davis er skremmende lik, men hun er dog mer lik enn Lange er Crawford. Man skal likevel få oppleve i serien er dette ikke på langt nær heller er det viktigste, i hvert fall ikke når alt gjøres så bra, engasjerende og voldsomt fengende underholdende på mange andre områder. Lang, Sarandon og de andres skuespill og tilstedeværelse er nemlig uansett så sterk, knakende dedikert fargerikt tilstedeværende, at de i seg selv skaper sine karakterer, samme søren om de ikke nødvendigvis er visuelt prikklike. Slike portretter er derfor viktigere på elementer som manus, skuespill, narrative grep og i engasjerende dialoger og scener, for slik videre å gjenfortelle mye av hvordan stemninger, holdninger, miljø og tonen var tilbake den gang da. Og det er nettopp dette Feud er så knakende god på; å gjenspeile Hollywoods nedgang og dets gullalder på retrett. Mye av dette gjøres nettopp igjennom skildringen av rivaliseringen mellom Crawford og Davis. Rikt og fyldig Hollywood-portrett Hollywood har mest blitt skildret innen film, og ikke så mye på tv. Dette er også noe av Feuds styrke, at serien har tid til å gå mer i dybden, både på miljøet, i tidsskildringen og i sine karakterer enn hva en kortere film noen gang har tid til. Kvinner i Hollywood har ikke bare blitt herset med, tråkket på og vært annenrangs opp i gjennom historien. De har mye derfor også vært nødt til å være langt råere, brutale og brøyte seg frem. Feud skildrer da også utrolig bra hvordan enkelte bransjefolk og skuespillere måtte gjøre nettopp dette for å overleve bransjen. Her kommer også kvinners enorme pågangsmot og styrke inn, men også deres utrettelige stahet og evne til å ødelegge seg selv og andre på veien, alt ofte for berømmelsens skyld. Stjernene Joan Crawford og Bette Davis blir slik kanskje derfor de aller ypperste eksemplene på slike produkt av Hollywood, på godt og vondt. I en bransje hvor 30 pluss er utgått og eldgammelt, sier det seg selv at deres kamp innad i systemet måtte tære på, selv om de var sterke personligheter i seg selv. Ord som ’fargerik’, ’flersidig’ og ’kompleks’ strekker nesten ikke nok til i tilfellet med Crawford og Davis, for de to var virkelig et studie av noen personligheter. Ikke rart da at når de barket sammen, var så ulike men også samtidig så sterke og egenrådige, ja så måtte det jo bare slå gnister og smelle! Ekstra gledelig er det at karakterene aldri føles å bli for enkle, overflatiske eller karikerte, ei heller er manus og tidvis herlige punchlines overdrevne eller for påtatte. Davis selv hadde jo haugevis med uforglemmelige utsagn, mange av dem svært treffende om både Hollywood, mannfolk og om livet generelt. Nå skal selvsagt både denne serien, samt virkelighetens feide mellom disse to divaene tas med en stor klype med salt. Ikke bare må man være kritisk til de konkrete scenene og gjenfortellingen i Feud, man må også huske at mye trolig var regissert og fremprovosert av bransjen selv, inkludert konkrete mannfolk øverst i studioene, samt journalister og media. Likevel… dette rike og velfylte innblikket i det svært myteomspunnede, ryktespredende, kyniske og overflatiske Hollywood skildres så rikt at de 8 episodene flyr av sted svært raskt. Skal en kritisere serien for noe må det bli at den innimellom føles litt gjentakende, stadig poengterende rundt blant annet kvinners posisjon i bransjen, med mer. Flere scener, spesielt av Crawford, føles også litt tomme og meningsløse i det store og hele, ja litt utdragende for serien. Også om man blir så mye klokere på både sannhet, rykter og myter, henger til slutt igjen som såpass uklart at man får en følelse av at serien mest er knakende underholdende, mer enn virkelig dyptpløyende viktig og relevant rundt mye av hva den prøver å skildre. Sesong 2 av Feud kommer til neste år. Da er det visstnok den årelange feiden mellom Prins Charles og Prinsesse Diana som står for tur. Hvem som blir å stå i rolle som Diana gjenstår å se, men la meg for morsomhetens skyld bare tippe på Sarah Paulson. Uansett; det er lett å glede seg til en ny sesong med en historisk kjent feide med Ryan Murphy bak spakene! (Feud kan sees på HBO.Nordic) [ Alle bilder er private skjermdump, copyright tilhører filmens rettighetseiere ]