'Familiens skrekk' (Tatie Danielle) (1990) - Frekt og freidig om fransk tante-'Skrekk
Denne lille herlige franske rakkeren av en frekkhet har en strålende spillende Tsilla Chelton i hovedrollen som familiens skrekk av en bitter tante Danielle. Franske Étienne Chatiliez har regi på filmen som på mange måter funker ypperlig som underholdning den dag i dag.
Mye av grunnen til den funker så godt er filmens evigvarende tematikk, handling og karakterer som uansett vil treffe deg, enten du er mann eller kvinne, ung eller gammel, snill eller sur.
Historien er altså om tante Danielle som tilsynelatende er en gammel og trengende skrott av ei kjerring som må ha hjelp til det meste i hjemmet sitt. Ironisk er det derfor at hennes hushjelp selv er langt eldre enn henne, noe som ikke hindrer Danielle i å herse henne rundt, slave hushjelpen til ditt og datt. Når så sistnevnte en dag plutselig dør, klenger Danielle seg på familien til sin tanteunge og blir dermed deres nye, fæle mareritt av et familiemedlem! Det er en tidløs tematikk mellom linjene og historien her som er veldig lett å engasjeres av. Å bli gammel skal selvsagt ikke nødvendigvis være enkelt, og det å bli avhengig av andre (yngre) mennesker er heller derfor ikke noe man nødvendigvis vil, men rett og slett bare må. Noe av problemet til Danielle ligger nok her, at hun merker at familien slikker henne for pengene og på en overflatisk måte, mens de på den andre siden ikke respekterer henne som et fritt og egenrådig menneske. Dette vet Danielle virkelig også å utnytte, og hun herser dem rundt lillefingeren, tråkker i blomsterbedet, spiser usunne sukkervarer i skjul, samt sparker til familiehunden både titt og ofte. Rekken av fantestreker er ellers veldig lang i denne filmen som føles både spekket av frekke, nasty og tidvis også dristige scener. Den stakkars nevnte hunden må altså gjennomgå flere ganger og virker å faktisk være ekte scener, noe som garantert ikke hadde blitt tillat med dyr i dag. Danielle gjør, sier og akter å være slik mange av oss ikke minst kanskje vil være, men ikke tør! I dette ligger også en av filmens store kvaliteter og engasjerende sider, i en karakter vi både elsker, beundrer og samtidig også provoseres av. Som film blir den selvsagt til en viss grad noe tilgjort og kunstig i dag, og enkelte skuespillere er virkelig ikke særlig gode får man forsiktig si. Filmatisk føles filmen litt som en lengre episode av komiserien Høy på pæra, men hvor Chelton i hovedrollen heldigvis er langt stødigere enn visse andre. Hun klarer også å smile og være mer sjarmerende en liten stund etter hvert, før hun så slår over til å bli drittkjerringa fra helvetet igjen! Tante Danielle blir slik, foruten å være en fornøyelig sort komedie, også et lite spark til folk som ser på eldre på en nedverdigende og overflatisk måte, som om man må miste seg selv bare fordi man trenger litt hjelp som gammel. Moral og underholdning går slik hånd i hånd i en film som funker herlig og godt selv om den er blitt 27 år gammel.