"Raw" (2016) - Vi er alle dyr.

Når vegetarianeren Julia blir tvunget til å spise rått kjøtt under innvielsesritualet på veterinærstudiet, får hun først en allergisk reaksjon. Etter hvert våkner imidlertid en umettelig sult etter kjøtt i henne, og Julias liv forandres drastisk…

responsiv_reklame_filmfront

Regissør Julia Ducournau står både bak kamera og for manus på sin oppsiktsvekkende sterke debutfilm. For Raw er ikke bare en liten knyttneve i magen på flere måter, den er også særs pen og imponerende velfylt som filmatisk verk!

Filmen har blitt hauset opp som nærmest forferdelig å se, men faktum er (heldigvis) at den ikke på langt nær er til å ’besvime av’ eller ’spy av', som enkelte medier har meldt.

Det vil si, har du svak mage, har svært lite filmerfaring eller er fisefin fransk frue, ja så kan det alltids være at man ikke takler denne filmen.

Følelsen av at svært mange vil ha veldig godt av å se Raw er likevel til stede, og det av flere grunner. Bare innen handlingens behandling og tematisering av dyr, hvordan vi oppfører oss mot dem, hva vi spiser, tar for gitt, og så videre, er veldig tankevekkende og interessant.

Sleng da også på fascinerende brodder innen historie og manus som går på spiseforstyrrelser, utseende og sex, oppvekstutfordringer og mere til, ja så skjønner du kanskje hvor rik, dyp og mangesidig denne filmen faktisk er.

Raw er en film som man kan se mange ganger for nettopp å se nye ting, lag og meninger i, skjønt likevel forståelig nok en film de færresten kanskje kaster seg over med det første igjen.

Råheten finner vi derfor i langt flere lag enn bare i det åpenlyse rundt spising av rått kjøtt, inkludert menneskekjøtt.

Musikken er også noe som henger igjen når man forlater kinosalen, for det electro-synth aktige soundet er både kult særegent og passer miljøet, stemninger og uttrykk ypperlig. Vi får her klare bilder i hodet av eksempelvis Nicholas Winding Refns filmer, kanskje særlig hans Drive og ikke minst råheten i The Neon Demon.

Hvis du syntes sistnevnte film var rå, så kan du forsåvidt gange Raw med ti, i hvert fall i antall kvalme scener. Men ikke misforstå, for Raw er ikke noe spekulativ grapsefilm hvor det ubehagelige bare skal sjokkere, nei da heller nesten stikk motsatt.

De sterke scenene er fint velfordelt utover i filmen og der de brukes har de dessuten denne råe realismen over seg som også er med på å gjøre det hele, eh… mer spiselig, og ikke på noen måte kan avfeies som noe spekulativt tull.

Filmen føles dog å halte bittelitt enkelte steder. Den er tidvis ganske kjedelig, faktisk. Særlig i dens første del er det partier som er mer flate og føles litt dølle, hvor filmen rett og slett er tynget av sin egen særhet.

Selvsagt skal særheten heller ikke appellere til alle, men man føler seg titt og ofte litt for my fremmedgjort overfor både dette sære hipsterstudentmiljøet og ikke minst rundt Julias forvandling som man ikke får svar på hvorfor, og hvordan, egentlig skjer.

Storesøsteren til Julia, som er student et år over henne, virker også i overkant følelseskald rundt sin oppførsel og det hun gjør mot andre. Nå er ikke Julia selv den mest angrende og samvittighetsslitende jenta heller, men hun reagerer i det minste etter hvert nokså troverdig.

Skuespillet av Garance Martillier i hovedrollen, en dame som også debuterer her i en langfilm, er både ypperlig og knallsterkt. Tilstedeværelsen og rollen hennes er så drøy, fysisk OG mental, at det er imponerende å levere en slik rolle i sin første film!

Bare blikket og øynene hennes er uforglemmelig og noe klassisk over, noe de mange flotte bildene, utsnittene og scenene i filmen mesterlig forsterker mange steder.

Raw er ubehagelig på så mange plan og nivåer at alt ifra matspising, via flassende utslett og kjøttfylte sår, til behandling av dyr og det å ha sex, alt er med på at man nesten verker i hele kroppen av ubehag mens det står på. Likevel anbefales filmen altså på det sterkeste, noe man nesten bare må se den for å skjønne. Unikheten, relevansen og smartheten i filmen er nemlig så veldig mye bedre enn den er ekkel og vemmelig.

(Foto/Copyright: United International Pictures)