"When a Stranger Calls" (1979) - Stilbrytende godbit som funker i dag også.

Studenten Jill Johnson får en rimelig traumatisk opplevelse en kveld hun sitter barnevakt. Underveis blir hun oppringt av en mannsstemme som flere ganger spør om hun har sett til barna oppe på soverommet i andre etasje. Hun ignorerer ham hele kvelden, men når politiet ringer henne opp og sier at oppringningene kommer inne i huset fra, får Jill endelig fart på seg!

Denne skrekk/thriller/dramafilmen fra 1979 er intet mindre enn både litt genialt særegen, interessant og skikkelig vemmelig, alt på samme gang. Filmen har det som lenge ble omtalt som tidenes skumleste åpningssekvens, en start som kanskje ikke er fullt så minneverdig i dag, men som likevel funker som bare det fremdeles.

Regissør Fred Walton debuterte som langfilmregissør med denne rimelig regimessig enkle og effektive skrekkthrilleren.

Selve åpningen varer i hele 20 minutter og går rett på sak, her sløses det ikke med tiden!

Unge Jill Johnson, spilt av Carol Kane, ankommer huset hun skal sitte barnevakt i mens foreldrene er på vei ut døra for en hyggelig kveld på byen. Barna er allerede i seng og Jill får beskjed om ikke å forstyrre dem da de endelig er sovnet etter mye styr og ståk.

I løpet av kvelden ringer telefonen i huset gjentatte ganger hvor en mannsstemme altså spør Jill om hun har sjekket barna i det siste.

Denne delen av filmen kan minne mye om åpningssekvensen i Wes Cravens Skrik fra 1996 og det er ikke vanskelig å se likheter med svært mange andre skrekkfilmer også, både nyere og eldre.

Likevel er det noe så enkelt, rett på sak skildrende og elementært småskummelt med det å være i et stort ukjent hus alene, og videre bli psykisk torturert slik, at effekten fremdeles i dag funker veldig godt!

Fra skrekkelig åpning til roligere dramaportrett

Skrekkfilmåpningen er slik både effektiv og medrivende. Men så skjer det noe litt rart med filmen. Etter den opprivende og etter hvert riktig så fæle åpningssekvensen hopper filmen plutselig 7 år frem i tid.

Fokuset går nå over på den ene politimannen som etterforsket saken tilbake den gangen, John Clifford, en kar som nå har gått solo og er privatdetektiv. John får vite at gjerningsmannen Curt Duncan har rømt fra galehuset og er forsvunnet.

John Clifford akter å få fatt i galningen Curt.

Vekselvis følger vi dermed også denne Curt, en lavmælt og rolig kar som møter på en kvinne på en bar som han umiddelbart virker hekta på. Både kvinnen og etter hvert også etterforsker John slår seg sammen for å få Curt til å gå i en felle, men Curt unnslipper og blir borte.

Denne delen av filmen er skildret mer som et karakterdrama, hvor selve morderen og gjerningsmannen i Curt portretteres som et vanlig menneske, dog med mentale problemer.

Curt spilles faktisk ganske så bra og troverdig lavmælt nedpå av Tony Beckely. Her er ikke noe overdrevet psychoskuespill eller påtatte personlighetstrekk, nei Curt vekker nesten empati i oss i enkelte scener der han eksempelvis vandrer gatelangs uten mat, penger eller sted å være.

Samtidig vet vi hva han har gjort, og spenningen ivaretas blant annet fordi vi ikke vet når han kan klikke, eller hva han skal gjøre. Likevel forblir denne delen av filmen noe helt annet enn åpningsdelen, og som helhetlig film oppviser When a Stranger Calls noe ganske sjeldent med denne nærmest genreforandrende midtdelen som både kommer overraskende og uventet.

Mange kan sikkert også synes denne lille timen i midten er direkte kjedelig, men historien får her en god tyngde av troverdighet fordi den skildrer en drapsmann som nettopp et menneske av kjøtt og blod, ikke en galning som bare er ukjent og vil drepe.

Det er eksempelvis interessant og tenke på at kun et år før kom legendariske Halloween ut, en film som har en helt annen skildring av en morder i Michael Myers, enn denne mer menneskelige og troverdige Curt Duncan.

Hvem av disse morderne og filmene som er skumlest får bli opp til hver enkelt og bedømme, men sistnevnte i Duncan er i det minste creepy nettopp fordi den føles mer virkelighetsforankret og ikke blir like overdrevet slik den stumme maskemannen Myers blir fremstilt.

I 2006 kom en remake av filmen med samme tittel, skjønt her har man utelatt denne portretterende midtdelen av morderen og heller gått for en eneste lang ’fanget alene i huset’-skrekk som blir langt mer overflatisk og klassisk slasherklisjé.

Fra drama tilbake til skrekk igjen

Så, etter en liten time hvor vi følger etterforsker Cliffords jakt på Curt Duncan i storbyen, vender vi igjen tilbake til et enkelt hus og familiehjem. Her ser vi igjen Jill Johnson, nå selv etablert med mann og to egne barn.

Denne gang er det hun som skal ut på byen med sin mann, og selv trenger barnevakt. Hva som nå skjer skal ikke røpes her, men la oss bare si at selve avslutningen er riktig så skvettende overraskende, ja selv i dag!

Slik makter When a Stranger Calls fra 1979 faktisk å funke ganske så bra selv i dag. Der svært mye av 70- og 80-tallets skrekkfilmer på mange måter er utdaterte, både filmatisk, klisjémessig og som stemningsmessig forutsigbar, ja der makter denne filmen å holde seg spennende og creepy fremdeles.

Noe av grunnene til dette er å finne i Waltons litt tidløse stil, med en regi som er streng, enkel og ikke overdrevet i effekter eller skrekkgrep. Han bruker helt elementære sider hos oss mennesker som mekanismer og grep for å skape spenning, som et stort mørkt ukjent hus, det å være alene der, lyder og ukjente rom, med mer.

Dette er noe alle klarer å sette seg inn i når det gjelder følelser og erfaringer i det virkelige liv. Å ha en maskekledd psychomorder alá Michael Myers etter seg er ikke fullt så troverdig og relaterbart, heldigvis. Av disse grunner blir derfor også denne Curt Duncan mye mer creepy ”hverdagspsycho” på en måte som gjør ham skikkelig fæl og ubehagelig.

When a Stranger Calls blir derfor en aldri så liten retrogodbit og som genrefilm skiller seg litt ut ved å kombinere og veksle mellom disse vanlige skrekkfilmgrepene og stilen, samt en mer drama- og thrilleraktig skildring, for så å vende tilbake til skrekken igjen til slutt.

Filmen blir slik også noe ujevn som spenningsfilm, og stilbruddene kan selvsagt diskuteres om er gode eller for brutale og ulike til å gjøre filmen som helhet velfungerende, sammenhengende og sterk.

Ved å fokusere på hverdagslig frykt, en troverdig historie og karakterer, kan lite uansett ta ifra filmen at åpningen og slutten byr på stemninger og enkelte skvettescener som får frysningene til å gå nedover ryggen på deg. Et verdig gjensyn dette altså, med en film som fortjener litt heder.

[ Alle bilder er private skjermdump, copyright tilhører filmens rettighetseiere ]