"The Stepfather" (1987) - Kjernefaren fra helvetet!

Jerry Blake er familiefaren som verdsetter den konservative A4-familien over alt i livet. I sin jakt på den perfekte familietilværelsen gifter han seg med en enke som har en datter fra før av. Det disse ikke vet er at Jerry har drept hele sin tidligere familie, alt fordi de ikke passet inn i hans perfeksjonistiske familieplaner…

responsiv_reklame_filmfront

Om familiemedlemmene truer eller utfordrer hans praksis og drøm, vanker vold og etter vært døden. Slik fortelles denne erketypiske 90-tallsthrilleren om stefaren fra helvetet.

Etter bølgen av skrekkfilmer og slashere på 70- og 80-tallet roet denne trenden seg raftig mot 90-tallet. Slik sett er The Stepfather et godt bilde på den kommende lille bølgen med mer thrilleraktige spenningsfilmer som ploppet opp utover 90-tallet.

Hvem husker ikke titler som Hånden som rører vuggen, Farlig begjær, Basic Instinct, Cape Fear, Enslig ung kvinne søker…, Nattsvermeren, alle filmer hvor det trygge i hjemmet og det familiære, samt romantiske forhold blir truet og satt i fokus.

Psychoen er kjent

Den sentrale psychoen i sentrum var fremdeles tydelig midtpunkt, men til forskjell fra slasherne får man både se drapsmannen og følge hen mer på nært hold, samt at altså det familiære trues mer innenifra og ikke utenifra av en ukjent.

I The Stepfather er det altså en rimelig selvsentrert, ja mer sosiopatisk narsissist i Jerry Blake som manipulerer seg fra den ene familien til den andre. Han har forfalsket sine bakgrunnsdata, og politiet står derfor uten sjanse til å etterfølge drapsmannen.

Et år etter drapet på sin tidligere familie har Jerry flyttet inn med enken Susan og hennes tenåringsdatter Stephanie. Det går ikke lange tida før Stephanie blir skeptisk til sin nye stefar, og litt etter litt aner hun ugler i mosen, mye takket være Jerrys plutselige raseriutfall i tide og utide.

Stephanie går fremdeles til psykolog etter at faren hennes døde i en ulykke året før. Når også psykologen hennes ”tilfeldigvis” omkommer i en bilulykke, blinker virkelig varsellampene hennes overfor den merkelige Jerry. Stefaren jobber som eiendomsmegler og har tilgang til mange idylliske hus og familier, hans tydelige ultimate drømmeprosjekt i livet.

Foruten Stephanies mistanker bedriver også Jerrys ekssvoger og etterforsker drapet på søsteren og hennes familie. Etter hvert strammes repet rundt Jerry seg tettere til, og noen står litt for mye i veien for ham og truer familieidyllen, igjen!

En klassisk og enkel, men også virkelighetsnær historie

Historien om denne Jerry Blake er ifølge IMDB.com basert på en virkelig en, noe som dessverre ikke burde komme overraskende på oss. Hvor mange saker fra virkeligheten handler ikke om en familiefar som tar livet av hele familien og seg selv, enten han er eksmilitær, sjalu eller overreligiøs?

Slik får denne filmen et grelt virkelighetsslør over seg og tilfører en faktisk trist bismak rundt tematikk som familievold, sjalusi og drømmen om den perfekte familieidyllen som brister. Her er det videre derfor mye enkelt å relatere seg til for de fleste, noe som kanskje også gjør filmen, selv i dag, bittelitt mer engasjerende og creepy.

Rent filmatisk skiller ikke The Stepfather seg noe veldig spennende ut. Filmspråket og regien er svært enkel, rett frem, og musikklegges med enda mer erketypisk 80-talls kjip keyboardmusikk. Som spenningsfilm er den selvsagt overdrevet og tilspisset, men skuespillet er heldigvis helt greit og enkelt.

I hovedrollen som Jerry gestalter Terry O’Quinn sin karakter ganske bra. Quinn er kjent fra serier som Lost og The Blacklist. Med sitt rene og enkle utseende, klare blikk og uttrykk, spilles en kald og kynisk mann som slik egentlig godt viser et mentalt svært ustabilt menneskes enkle fremtoning bedre enn man kanskje skulle tro. Å redusere hans spill til overdrevet og/eller for enkelt blir derfor kanskje litt urettferdig?

Man kommer dessuten ikke helt bort i fra at karakteren Jerry Blake har noe Leland Palmersk creepy vesen over seg. Du vet, den etter hvert så vemmelige og skremmende faren til Laura Palmer i Twin Peaks. Dere som har sett serien vet hva jeg snakker om!

Det er særlig i de raske humørsvingningene at også karakteren Jerry er skremmende og ubehagelig, og å leve med en slik tikkende bombe er vel ikke akkurat en drømmesituasjon.

Filmen vipper slik hele tiden mellom å føles på grensen til overdrevet, cheesy og kunstig. Skuespillet og den forholdsvis realistiske skildringen om denne stefaren fra helvetet lander til slutt ned på å være sånn passe underholdende og spennende, men er ikke noe thrillermesterverk i 2017 akkurat. Den er mer et godt eksempel på den nevnte thrillerbølgen som avvekslet skrekkfilmtradisjonen på 80-tallet, og hvor trusselen mot det nære og kjære trygge familielivet ble forsøkt gjort spenning ut av.

(Alle bilder er private skjermdump).