"Hotel Beau Séjour" (2017) - sesong 1: Spennende vri på kjent krimformel
Jenta Kato Hoeven våkner opp i et hotellrom og finner sin egen døde kropp i badekaret. Sjokkert over å se seg selv død, akter hun å finne personen som drepte henne. Det skal vise seg at alle, bortsett fra 5 personer, ikke kan se henne der hun vandrer omkring dem.
responsiv_reklame_filmfront
For all del, Kato ER død, men et fåtalls mennesker rundt henne kan altså se henne, av en eller annen grunn vi etter hvert får vite litt mer om, skjønt egentlig aldri blir fullstendig klok på…
For, Hotel Beau Séjour er ikke heeeelt som andre drapsmysterier av en serie. Selve twisten i denne serien er som du altså skjønner at offeret selv ”lever” videre, henger rundt i det lille samfunnet hun tilhørte, og videre selv forsøker å påvirke omstendighetene for å finne sin egen morder.
Hmmm… interessant twist tenker du kanskje, og jo da, på papiret kan det virke slik også, skjønt utførelsen rundt dette grepet er sånn både óg. Serien tar nemlig litt selv lite tak i problemstillingene og hvordan dette grepet ville ha funket i praksis.
Som eksempel kan det synes som om de som ser henne, inkludert hennes fysiske handlinger som åpne og lukke dører, ikke blir sett av de som ikke ser henne. Dette ville selvsagt vært helt umulig i virkeligheten, da dører jo nettopp ER fysiske materialer, selv om den døde skulle være aldri så mye spøkelse og leve i en parallell dimensjon.
Ellers kan Kato heller ikke gå igjennom vegger og slik, som et mer ”vanlig” spøkelse, ergo blir konklusjonen noe i nærheten av at det disse 5 ser, inkludert kan ta på henne og høre henne, muligens kun foregår oppi hodene deres. Eller? Man får nesten se an og tolke dette selv.
Om man derfor tar denne problematikken med en stor klype salt, er det mange sterke kvaliteter ved Hotel Beau Sejour som løfter den opp til å bli både fengende, engasjerende og spennende.
Rammen er tross alt mer typisk. Det velkjente drapet på en person, som regel en jente, er grunnlaget for saken, og den narrative utviklingen består altså i jakten på morderen til Kato.
Et bredt spekter av både hoved- og biroller krydrer handlingen, og disse skildres stort sett bra, skjønt noe varierende dypt og særegent. Det er morsomt og litt ekstra fascinerende at dette er en belgisk serie hvor man snakker mest nederlandsk, et språk som har mange gjenkjennende ord og fraser som kan likne både tysk, engelsk og norsk.
Serien har mange likheter med liknende drapssaker og serier som skandinavisk, og nå også etter hvert europeisk, krim-noir. Realisme og tungt drama rundt hverdagslige mennesker står i hovedfokus.
Forbrytelsen, Broen og haugevis med særlig britiske krimserier som Broadchurch og The Missing er i samme gate som dette, dog ikke med denne lille men sentrale snodige twisten selvsagt.
Det skal etter hvert også vise seg at Kato ikke forblir den eneste døde i denne belgiske byen, og etterforskerne vingler i kjent usikker stil mellom den ene mistenkte til den andre. Flere cliffhangere gjør serien til en god bingeserie, og det er vanskelig å skru av Netflix når man er i gang, noe som selvsagt er et pluss!
I forhold til liknende serier kan denne virke litt ”rar” her og der. Problematikken med Kato, de som ser og interakterer med henne, vekker flere situasjoner og tanker som kan komme til å både irritere, forvirre og ikke nødvendigvis bli tilfredsstilt i løpet av seriens 10 episoder. Enkelte av karakterene føles også litt merkelig følelsesløse, særlig med tanke på hva forferdelige ting som har skjedd og som skjer etter hvert.
Det er vonde scener som oppstår når Kato selv skjønner at moren ikke kan se eller høre henne, og smerten over dette er selvsagt fæl å se. Likevel portretteres Kato litt vel lite emosjonell rundt den tross alt svært syke og merkelige situasjonen hun er i.
Det er bare til å forsøke å sette seg selv i hennes situasjon; hadde man ikke vært langt mer sjokkert, frustrert og satt ut av en slik opplevelse etter sin egen død?!
Likevel er det en vond, sår og mørk dysterhet over serien, om man skulle like slikt. Spesielt faren til Kato, som er en av dem som kan se henne, må gjennomgå mye jævlig, mens også andre får virkelig kjørt seg. Mot slutten overrasker serien stort med en manipulering av oss seere som gjør at løsningen ikke er enkel å forutse.
Man blir dog ikke fullt så engasjert i alle karakterene her, noen av de altså litt kalde og flate. Slik er en annen glimrende belgisk krimserie som La Tréve bedre på, også denne kjøpt opp av Netflix for det europeiske markedet.
Hotel Beau Séjour er på en og samme gang både spennende og avhengighetsskapende, dog også litt irriterende forvirrende med sitt særegne levende/død-greie, et grep som man føler kunne blitt gjort både litt annerledes og forklart mer troverdig, tross dens utrolighet.
At noen kan se Kato kan muligens tolkes symbolsk for at enkelte har følelser, føler skyld og har noe uoppgjort med henne. Kato går heller ikke bort før de pårørende får vite sannheten, hva som hendte. Ting kan henge ved en i lang tid, særlig om man ikke får svar på hva som skjedde, man klarer ikke glemme og gå videre i livet.
Slik kan denne serien være en både smart, nytenkende og frisk måte å skildre tragedier som drap på, samt forskjellige måter pårørende reagerer på. Er man også åpen for denne seriens lille omforming av hvordan eventuelle ”spøkelser” er, oppfører seg og kan virke, ja så vil Hotel Beau Séjour være veldig god underholdning.
( Alle bilder er private skjermdump og copyright tilhører TV-seriens eiere )