"Popcorn" (1991) - Morsom retrohyllest til kinoen
En gruppe lærere og studenter ved et amerikansk universitet slår seg sammen for å gjenåpne et gammelt stengt kinobygg. Her lager de en skrekkfilmfestival hvor gode gamle klassikere igjen blir satt opp for visning. Mens de arbeider med oppussingen kommer de over en merkelig og creepy film hvor en viss guru og regissør er med, en kar som skal ha drept hele sin familie mange år tilbake. Det er uvisst om han nå virkelig er død, men når det etter hvert begynner å skje fæle ting bak kulissene under festivalen så blir det virkelig action i dette kinobygget!
Det ble med denne ene langfilmen for regissør Mark Herrier, en kar som først og fremst har jobbet som skuespiller. I 1991 gjorde han denne nærmest Skrik-liknende skrekkfilmen som har mange likheter med Wes Cravens klassiker som kom fem år senere. Kanskje var også Craven inspirert av denne Popcorn, for her er det flere elementer som går igjen i begge filmene.
Når det etter hvert åpenbarer seg en psycho morder i bygget, skal det vise seg at han bruker sine ofres ansikter som masker. Mens publikum i den store kinosalen overværer et filmmarathon igjennom kvelden og natten, skjer det altså helt andre ting utenfor og rundt selve denne kinosalen.
En Sidney Prescott i sentrum
I sentrum står Maggie, en selvstendig jente med en kjæreste som mest maser på kos og klem, for å si det mildt. Slik Sidney Prescott i Skrik-serien også sto i sentrum, har også Maggie både liknende utseende og visse like koblinger i familien til et lite mysterium.
Den uvisst døde filmkunstneren kan også synes å ha noe med Maggies tante, Susan, å gjøre. Hun blir spilt av Dee Wallace, kjent fra titler som E.T., Cujo, og The Howling. Maggie selv spilles av litt mindre kjente Jill Schoelen, en veldig Rooney Mara look-alike skuespiller.
Selve historien sentrerer seg rundt Maggie, men det er nok likevel denne store kinobygningen som spiller den største hovedrollen, i en film som på mange måter blir som en hyllest, både til skrekkfilm, klassikere og ikke minst kinoen i seg selv.
Det er blant annet morsomt å se likhetene mellom filmen og vår tids tema rundt hvorvidt kino mister publikum eller ikke. I denne filmen er man redd for at ingen vil komme på kinofestivalen grunnet det utbredte hjemmefilm- og VHS-leiemarkedet. Men, noe lite folk er det ikke akkurat som kommer, for kinoen blir fort stappfull av ivrige unge folk!
For å trekke oppmerksomheten ytterligere setter teamet bak festivalen opp filmer som markedsføres som en slags 4D-filmer. Dette begynner også å komme for alvor i vår tid, mens tilbake i 1991 var det selvsagt rimelig enkle grep som ble gjort ved eventuelle slike forestillinger.
Likevel er det morsomt å se publikum bli dynket i illeluktende luktutslipp i kinosalen, bli angrepet av svære plastinsekter fra taket, eller at de får små støt igjennom kinosetene de sitter i. Denne delen av filmen er direkte morsom og denne premierekvelden er ellers spekket med retroaktig kinosnop, popcorn og det som ellers gjør kino så unikt og sjarmerende.
En hyllest til kinoen, dens yrende liv og energi
Utover i historien blir én etter én av arrangørene bak kulissene tatt av dage, de fleste med de samme effektene som publikum blir underholdt med, disse dog selvsagt bare på uskyldig vis. Rent filmteknisk er den fantasifullt, fargerik og morsomt gjennomført. Man merker også at filmen er fra 1991, og ikke for eksempel 1981.
Effektene, sminken og annet er nemlig hakket bedre enn mye annet i samme gate. Likevel stinker Popcorn dessverre litt for mye av den typiske 70- og 80-talls ulogikken i særlig oppførsel og handlingsmønster. Som eksempel klarer enkelte ikke å se at de snakker med en dukke isteden for et levende menneske, mange er overhengende naive, og så videre. You name it.
Popcorn blir slik en i dag varierende liten godbit som mest er morsom å se grunnet hyllesten til og bruken av kinoen som location. Tematikken med gammeldagse skrekkfilmer er også sjarmerende og underholdende. Filmen kan meget godt ha vært Wes Cravens inspirasjon til å lage Skrik-serien, for likhetene er som nevnt slående.
Filmen finnes ikke direkte skummel, kanskje da mer småekkel, for masker og fysiske skader kan være litt creepy innimellom. Det er også et litt overraskende grovt språk her, til å være amerikansk tenåringsfilm.
Denne filmen med den morsomme tittelen Popcorn gjør med andre ord ikke skam på kinoen som institusjon, men funker mer som en liten leken og variert retrogodbit, mer enn som direkte skremmende skrekkfilm i dag.
(Alle bilder er private skjermdump)