"The Missing" (2016) - Sesong 2: Forstyrrende bra! Ambisiøst og dristig kidnappingsdrama

Første sesongen av denne dramathrillerserien hadde James Nesbitt og Frances O’Connor i hovedrollene som det britiske foreldreparet som på ferie i Belgia opplever sitt livs mareritt da deres sønn forsvinner. Han blir etter hvert ansett som kidnappet og politiets og foreldrenes kamp med å finne ham skal være med på å slite i hjel særlig faren.

responsiv_reklame_filmfront

Den sterke historien var både spennende, medrivende, knakende godt spilt og realistisk skildret. I sesong to kommer en helt ny sak, men også dette en historie om kidnapping og de pårørendes ytre og indre kamp oppi marerittet.

I sesong to er det David Morrissey (The Walking Dead) og Keeley Hawes som er et av foreldreparene hvis datter ble kidnappet som liten jente. Nå, over 10 år senere dukker datteren plutselig opp igjen, i live, til alles sjokkerende overraskelse.

Slik åpner denne sesongen og setter slik interessen og det oppslukende dramaet rett i fletta vår! Hele sesongen er regissert av Tom Shankland som også har jobbet med serier som Ripper Street og House of Cards. Serien er skrevet av brødreparet Harry og Jack Williams.

Selve historien er noe som bare må sies både å imponere, fenge og særlig overraske som særs ambisiøst. Til tider er historien preget av litt kjappe og typisk dramaturgiske utroligheter, men uten at dette direkte ødelegger helhetsinntrykket heldigvis.

Vendingene, grepene og overraskelsene i historien er nemlig så smart, fascinerende og bra skrevet at du trolig aldri har sett maken på enkelte punkter!

Ting er sjeldent slik man tror...

Uten å røpe for mye kan man si at ting ikke nødvendigvis er som man først tror. Dette gjelder for både foreldre, pårørende og etterforskere, ei heller for oss som publikummere. Et helt sentralt grep denne serien bruker er at man hopper i tid og rom, frem og tilbake i tid. Dette gjøres såpass mye og til tider smått forvirrende, at man må følge godt med.

Tidshoppingen er dog så bra med på å skape hele stemningen, spenningen og overraskelsene, at det er svært lett å bli oppslukt av dette dramaet og mysteriet.

Handlingen er mest lagt til den lille oppdiktede tyske byen Eckhausen hvor denne familien bor og jobber. Også to andre jenter er kidnappet, trolig av samme gjerningsperson, og koblingene mellom disse er noe av problemet som må løses.

Den lange tradisjonen innen særlig britisk drama og krim er også i The Missing svært godt i varetatt. Karakterer og deres personlighet er noe av det aller sterkeste ved denne serien.

Skuespillet av særlig Morrissey og Hawes er hakesleppende sterkt! Også Tchéky Karyo som den svært innbitte privatdetektiven Julien Baptiste som aldri gir opp, er så drivende engasjerende og godt spilt at man blir helt utslitt på hans vegne der han aldri gir opp og lete etter de forsvunnede jentene eller den som har tatt dem. Baptiste-karakteren går forresten igjen i begge de (til nå) to sesongene.

Også biroller som de kidnappede jentene, broren i hovedfamilien, øvrige pårørende og involverte, er alle så stødig og godt skildret at Agatha Christie og andre krimstorheter trolig har snudd seg i graven av begeistring for lenge siden!

Garantert basert på virkelighetens utroligheter

Selve saken om de kidnappede jentene bare må være inspirert av flere virkelige hendelser. Sakene om Josef Fritzl, Natascha Kampusch, og andre, er alle skrekkelige virkelige hendelser som har mange likheter med handlingen i The Missing.

Den Oscar-vinnende filmen Room (2015) blir kanskje enda mer likt dette dramaet, og koblingene til virkeligheten er noe som hele tiden ligger og lurer i bakhodene våre.

For, selv om serien som nevnt kan virke litt søkt både her og der, er det ikke til å legge skjul på at virkeligheten alltid overgår film og fiksjon. Av nettopp denne grunn er det blant annet svært lett å svelge slike dramaturgiske ”utroligheter” og sammentreff, for livet består da også virkelig av nettopp utrolige sammentreff.

Bare tenkt på tilfeldighetene som gjorde at Fritzl ble avslørt, eller hvor lite som skulle til for at Kampusch klarte å stikke av.

Som plott og psykologisk portrett av mennesker er også serien særs interessant og oppslukende. I krysningen mellom virkelighet og fiksjon ligger det svært mye som kan være vanskelig å formidle, skildre og fortelle, samtidig som dette må bli gjort troverdig og stødig realistisk.

Handlingen i The Missing er tidvis så utspekulert og utrolig at man kanskje kan ha litt vanskelig for å tro på den, kjøpe den som troverdig. Likevel, igjen; virkeligheten er ofte den mest utrolige, og ikke minst overgår vi mennesker oss selv en høy gang på slike utroligheter, gang på gang også i virkeligheten.

Kompleks, dyp og oppslukende serie

At vi mennesker kan utvikle en kjærlighet til dem som gjør oss stadig vondt er et eksempel på dette. Hvordan kan man unngå å se forskjell på sin egen datter og en helt annen jente? Er det mulig å være så ond at man tråkker over alt og alle, samtidig som man fungerer som en helt vanlig person utad? Sentrale problemstillinger i serien dette.

Kompleksiteten i politiarbeid, etterforskning og utallige tilfeldigheter er noe serien også glimrer med å vise, samt at den skildrer mye vondt, sterkt og vanskelig ved saken for de berørte. Dette gjør egentlig historien både forstyrrende sterk, emosjonell og opprørende, men selvsagt på en god kvalitetssterk dramaturgisk måte.

Elementer som tillit, tro, håp, kjærlighet, naivitet og det at man tror man kjenner medmennesker er noe serien er ekstremt god på å skildre troverdig.

Kanskje er ikke arbeidskollegaen eller naboen helt den man tror, ei heller er ektefellen den personen du alltid har følt. Sjelden er det å se en serie fange og dykke så godt ned i menneskelig psyke og troverdig kompleksitet som det The Missing gjør!

Serien blir slik en dramaserie som har store ambisjoner, både med den dristige tematikken, utviklingen og historien, men som likevel durer på og akter å overbevise oss om at det utrolige vi ser er sant, noe den så til de grader også gjør. Dette er narrativ karakter- og historiefortelling på sitt aller, aller beste og mest oppslukende! Sesong to har pr dags dato svimlende 100% på rottentomatoes.com. Jeg sier ikke mer.