top of page

"Skjønnheten og Udyret" (2017) - Billedskjønt og ujevnt eventyr anno 2017

Live-action versjonen av det kjente eventyret om Skjønnheten og Udyret er en nokså lik variant av Disneys 1991-versjon. Den smarte og vakre Belle blir tatt til fange av Udyret i hans slott. Til tross for sin frykt blir hun venn med slottets magiske ansatte og blir etter hvert mer venn med også Udyret selv. Langt der inne i den voldsomme kroppen hans befinner det seg nemlig et godt hjerte som Belle må finne frem til.

responsiv_reklame_filmfront

Regissør Bill Conden har æren av å virkeliggjøre et av Disneys aller største hjertebarn, og i hans hender kan man i hvert fall ikke klage på det visuelle. Det er storslått dette her, veldig storslått!

Historien og karakterene er stort sett de samme som fra 1991, men Belle selv er enda mer selvstendig og smart denne gang. I forkant av filmen har Disney skrytt på seg at de endelig har med sin første åpne homofile karakter, noe som etter å ha sett filmen mest føles som et patetisk utsagn.

Karakteren LeFou er tydelig skeiv, men skjemmes såpass at han aldri innrømmer dette og i et lite sekund mot slutten får man det som skulle være nok til å sensurere filmen i visse land. Vel, ikke forvent noe voldsomt saftige revolusjonerende greier, for å si det mildt, dette er Disney vettu!

Full av motsigelser Og her kommer vi innpå noe av problemet med Skjønnheten og Udyret. For hvis Condon skulle ha modernisert og oppgradert historien for mye, ja så hadde det nok blitt ramaskrik over hele verden.

Følgende sliter filmen enda med gamle og klisjémessige sider innen stive karakterer, kjønnsfremstilling og annet utdatert, noe som automatisk gjør at den føles gammel på en litt negativ måte.

Filmen er dessuten så full av motsigelser at man ofte sitter og rister litt på hodet. Man merker det allerede i starten, hvor det synges og konstateres at ’skjønnhet kommer jo innenifra’, men hvor introduksjonen av Belle rett etterpå sier at ’hun er den vakreste i hele byen’.

Den narsissistiske beileren Gastons selvbilde blir også et hovedtema, men siden han har en ufyselig personlighet, er ikke det flotte utseendet hans noe annet enn negativt.

Ekstra morsomt er det at Udyret selv regelrett er alt annet enn stygg, nei mer ser ut som kronhjorten selv, men pytt pytt, utseendet tar Disney ikke så alvorlig, gjør de vel? Det er jo det indre som teller påstår historien.

Skjønnheten og Udyret henger virkelig ikke med i tiden, sånn tematisk og karaktermessig. Mange bryr seg sikkert ikke mye om dette, men som den giganten Disney er, er det påfallende og trist at de strever så voldsomt med dette her.

Slik er Disney nå nesten den eneste siste skansen innen moderne film som ikke klarer å henge med i tiden, alt for å beskytte det ’gode og gamle’ innen eventyrets originale rammer og elementer.

Audiovisuelt fyrverkeri i klassisk Disneyisk overdådighet

På den gode siden er heldigvis det audiovisuelle på plass. Dette er en type film som er så voldsom i lyd og bilder at den her mange steder står til en 6’er!

Filmen er dessuten veldig actiongod, med flere virkelig spennende og heftig skumle scener for de minste. Den litt for lange spilletiden på over 2 timer vil nok likevel få barna til å sitte som klistret.

Det er ellers neimen meg ikke lett å si om 3D- eller 2D-versjonen er best eller verst. Undertegnede så 2D-versjonen, men innimellom sveiper kamera så fort at bildene blir grøtete og utydelige. Man vil liksom veldig gjerne forsøke og se detaljer i kulissene og bildene, men dette er ofte umulig.

Det er ellers også litt i detaljene at filmen mangler litt, for her er verken frostrøyk, karakterer fryser ikke halvnakne ute i snøen, ei heller ser det ut som det er noe oppi kopper og ølglass man drikker fra.

Som gigantisk underholdningsfilm anno 2017 blir derfor dette en film som både irriterer og gleder, på én og samme gang. Selvsagt bør den oppleves, men det plager et voksent sinn at dagens barn får servert noe så gammeldags, samtidig som de også får noe av det aller beste film i dag kan makte og oppvise. Disney-filmens ironi dette.

(Foto/Copyright: 2016 Disney Enterprises, Inc. All Rights Reserved)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page