"Ouija: Origin of Evil" (2016) - Genremessig spennende retroskrekk

Vi befinner oss i Los Angeles i 1967 hvor en familie på tre, en mor og hennes to døtre, forsøker å tjene til livets opphold ved å bedrive en foretning av falske seanser. Ved å ”hjelpe” sørgende med å få kontakt med sine døde kjære, bruker de skitne triks som lys som blåses ut, bevegelige ting i rommet, med mer. Etter hvert kjøper de også et såkalt Ouija-brett, noe som gjør at de virkelig vekker noe dødt til live…!

responsiv_reklame_filmfront

Regissør Mike Flanagan har de siste årene gjort seg bemerket med titler som Oculus og Hush, begge filmer som vitner om en regissør som både akter og faktisk klarer å vri litt om på den ihjelslitte skremselsskrekkfilmen som preger vår tid.

At han med Ouija: Origin of Evil finner opp skrekkfilmen igjen skal ikke påstås, men også i denne filmen viser Flanagan vilje til både å overraske og skape noe litt eget.

Det vil si, det er mest i stil, form og uttrykk at denne lille herlige retrosaken overbeviser og underholder best. La oss bare slå fast med en gang at filmen ikke er overhengende skummel, den funker mye nesten mer som et thrillerdrama mer enn skrekk, men historien har likevel enkelte creepy scener som både virker troverdige og ekle.

(Filmen er en slags oppfølger til 2014-fiaskoen Ouija, og slik klarer Flanagan noe så sjeldent som å lage en oppfølger som er langt bedre enn førstefilmen.)

Familien fusk blir selv tatt på senga

Historien er altså om alenemoren Alice som sammen med sine døtre Lina og lille Doris bedriver denne lille geskjeften som ikke akkurat hadde gått under betegnelsen ’lovlig’, ei heller er særlig moralsk sjarmerende. Når Alice og Doris etter hvert synes å få kontakt med virkelig døde sjeler igjennom Ouija-brettet, synes storesøster Lina at spøken har gått langt nok.

Selv hun må imidlertid etter hvert innse at det virkelig er en ånd eller flere innenfor husets vegger, og opp stiger en historie som kanskje ikke er alt for unik i skrekkfilmsammenheng, men som likevel føles rimelig godt gjennomarbeidet og langt på vei engasjerer.

I det hele tatt føles filmen å legge mest energi på å formidle husets bakhistorie og karakterene mest, mer enn å bruke tid på å skremme oss. Flanagans filmer har det nemlig med å sakte bygge opp historie, karakterer og skremselstaktikk. På én måte er dette beundringsverdig og takknemlig, for ingenting er som en skrekkfilm som fyrer av kruttet for tidlig.

Noe av problemet med det samme er at spenningen som kommer likevel ikke er like overraskende eller effektiv når den altså først kommer.

Også i Ouija: Origin of Evil slites det med å virkelig overaske eller skremme livskiten av oss. Kanskje er dette heller ikke filmens hovedagenda, og slik sett er den nesten mer som et småspennende thrillerdrama og regne.

Ikke misforstå, for likhetene til særlig The Conjuring-filmene er påfallende, og finner man slike filmer skumle så er faren for hjertevondt sannsynlig også med denne filmen.

Spesielt Conjuring 2 har flere likheter med Ouija: Origin of Evil, blant annet med denne lille familien som plages med noe i eget hus og hjem. Det er imidlertid i de psykologiske skildringene av disse tre kvinnene at filmen føles hakket bedre og mer gjennomført enn den jevne skrekkfilm.

Gode karakterer driver historien

Båndene mellom mor, døtre og avdød far, samt yngstemann Doris sin håndtering av det som foregår i huset, er både spennende og fascinerende. Skuespillerne er gode og stødige, særlig lille Lulu Wilson som Doris som etter hvert virkelig får smake husets skjulte beboer. Annalise Basso var også å se i Oculus og rollen som storesøster håndteres godt.

Det er lett å like denne formen for grundig oppbygning, og skremselsgrepene er aldeles ikke overdrevet eller hysteriske, noe de ofte er i liknende skrekkruller. Grepene som brukes for å skremme og skape uhygge føles nemlig veldig gjennomtenkte, noe særlig alt det uforutsigbare i hendelser og overraskelser underbygger godt.

Her skjer det nemlig små men vesentlige ting man ikke klarer å forutse, som eksempelvis at ting i bildet kommer fra andre siden av der man skulle tro, eller at karakterer er der man aldri skulle trodd. Slik vitner regien om en dedikert, gjennomtenkt og befriende nytenkende regi som altså akter å forsøke skape noe genuint og litt eget!

Her brukes rent filmteknisk flere morsomme retrogrep. Det hele starter eksempelvis med den gamle Universallogoen fra 60-tallet i starten. Det opprinnelige Ouija-brettet, eller ”brettspillet” om man vil, er visstnok akkurat slik det var på denne tiden, og øvrig tidskoloritt i klær, leketøy, og annet er herlig tilstede.

Det kanskje mest morsomme trekket er at det brukes slike gamle brennmerker oppe i høyre bildehjørne igjennom hele filmen. Slike merker ble brukt tidligere for å markere at filmrullen snart måtte byttes, et grep som virkelig setter Flanagans bevisste grep i respektfullt perspektiv.

Ikke så forferdelig skremmende likevel

Litt humor er det her også, faktisk, noe som virkelig ikke er hverdags i slike filmer. Dessverre blir det noe litt kunstig over filmen, spesielt i hva dataeffekter angår, selv om disse absolutt ser bra ut. At man ikke får servert noe blod er faktisk også med på å forsterke dette kunstige, for selv om man selvsagt vil unngå for høy aldersgrense, gjør mangelen på blod og det som verre er samtidig også at råheten forsvinner, det blir litt som en barneversjon av en skrekkelig film og historie.

Merkelig nok er det likevel såpass mye særegent, pent og smittende dedikert over Flanagans film som gjør at seeropplevelsen i hvert fall ikke blir skuffende. Filmen er heller ikke plagsomt klisjépreget og skremmingen er ikke basert på øredøvende bråk, slik blant annet de masete Insidious-filmene er. Apropo sistnevnte filmserie, så får vi en liten overraskelse etter rulleteksten her som er interessant, uten at dette skal røpes her. Se heller Ouija: Origin of Evil og opplev en film som gir håp for en filmgenre som virkelig trenger nye impulser og dedikert regi for å klare å overbevise, noe denne filmen i god grad gjør!