"I Am the Pretty Thing That Lives in the House" (2016) - En vanskelig annerledes film å l

En ung sykepleier flytter inn i et gammelt hus for å pleie og ta vare på en gammel tidligere kriminalforfatter. Huset føles etter hvert hjemsøkt, og hun, Lily, som fra før av er meget skvetten og følsom, tar seg mer og mer nær av tingene som skjer.

Regissør Oz Perkins er interessant nok sønn av avdøde og legendariske Anthony Perkins. Du vet… han som tok livet av mora si og stakkars Marion Crane i en dusj ved et visst Bates Motell i 1960.

Det spørs dog om pappa Perkins ligger helt rolig i grava over sønnens tilnærming til spenning og uhygge på film. I am the pretty thing that lives in the house, har ikke bare en lang, vanskelig og merkelig tittel, den er også annerledes i hva filmatisk spenning angår, samt småprovoserende for øvrig.

I hovedrollen som Lily står fabelaktige Ruth Wilson som bærer rollen veldig godt, troverdig og særegent. Denne filmen er langt i fra noe klassisk skrekkthriller og spøkelsesfilm av kommersiell sort. Den er laget eksklusivt av og for Netflix, noe som i utgangspunktet er spennende og innbydende, å se en slik film komme utenfra et større studio og produsent.

Regissør Perkins har ingen som helst agenda eller interesse av å slikke genrekonvensjoner opp etter ryggen her. Det er kun et lite tilfelle av jumpscare i hele filmen, mens i tempoet og narrativt sett er den meget slowburning.

Ja, selv bevegelsene til Lily er så sakte og treige at man nesten føler man overværer en slow-motionfilm. I lengden blir dette såpass irriterende, ulogisk og rart, at man utover i filmen begynner å finne mer og mer kritikkverdige sider, mer enn å klare omfavne filmens annerledes tilnærminger til handling og spenning.

I am the pretty thing that lives in the house består av så mange anti-elementer at man skal være rimelig annerledes selv for å imøtegå filmen på en utelukkende positiv måte.

Her er et anti-tempo, anti-kommersielle grep, anti-logisk menneskelig oppførsel, med mer. Dette gjør og skaper egentlig hele filmen på den måten at det blir uhyre vanskelig å leve seg inn i Lilys tilværelse. Det sakte tempoet avveksles dessuten aldri av verken alternative pauser fra tid og rom, kontrasterende tempo, varierende setting eller location. Dette er frustrerende.

Man kveles nærmest av at alle ting foregår innendørs, i dette enkle huset, i samme sakte tempo, osv. Man leker med andre ord kraftig med både tålmodighet, forventninger, logikk og sider ved oss publikum som i svak grad tilfredsstiller eller treffer, men som mer føles provoserende fra regissørens side.

Det er flere tolkingsmåter av historien og av Lily og Polly. Begge disse to kvinnene er nemlig litt like på flere måter, og man sitter lenge og tenker om kanskje det er en og samme person. Hva dette slutter med skal ikke røpes her, men filmen akter da heller ikke å gi svar på alt, noe som for så vidt er helt greit, dog ikke nødvendigvis løfter historien alt for meget opp som interessant.

På sitt beste er den stemningsgrei og småuhyggelig, litt som det var å være i bestemors eller noen fremmedes hus når man var liten og alene i rommet. Nye, ukjente og rare lyder kan sette en barnlig fantasi fort i sving da!

Men Lily er ikke et barn, hun er voksen og som person svært så pinglete, lettskremt og synes direkte smått tilbakestående i kontakt med både folk og seg selv. Den nevnte avstanden mellom oss og henne gjør seg derfor gjeldende, selv om man selvsagt til en viss grad klarer å relatere seg bittelitt til hennes smålige angst i dette huset.

Sagt på en annen måte er Lily veldig sensitiv og følsom, noe som kanskje er grunnen til at spøkelset i huset også rekker ut handen og vil kontakte henne. Vettskremte Lily er imidlertid kanskje ikke det beste tilfellet å skremme livet av, og inn kommer også en merkelig og høyst sannsynlig ufrivillig form for humor inn i filmen som man imidlertid ikke føler er helt tiltenkt.

Filmen er rent filmatisk pen, stilfull og nesten terapeutisk behagelig, dog på godt og vondt dette i lengden altså. Helhetlig blir den mer som en poetisk skildring av døden, livet og noe som henger igjen i huset som kan være vanskelig å forholde seg til.

På sitt verste går filmen så mye imot våre egne mennesketrekk, at den slik mer blir som en lidelse å komme seg igjennom, enn noe mer annet givende. Lilys langsomme tempo og bevegelser er nevnt som eksempel her, og siden hun (og oss) er unge og spreke mennesker, er det ingenting som tilsier at man skal bevege seg slik sakte, som om man skulle ha leddgikt, isjas og det som verre er!

I lengden blir dette så frustrerende at man ironisk nok selv føler man råtner innvendig av å overvære filmen og være innestengt i dette huset. Kanskje dette også skal være meningen? I så fall så slår nok likevel I am the pretty thing that lives in the house kraftig feil ut for veldig mange.

Regissør Perkins gir selvsagt en lang marsj i folk som forventer større tempo, action og scary jumps, men poenget er at han derfor også samtidig lukker så mange ute at den begrenses til noe svært avgrenset og mindre interessant for de aller fleste.

Filmen har dessverre mange elementer som for mange vil stoppe engasjementet, innlevelse og interesse, lenge før man nærmer seg både halvveis og slutten.

Det er absolutt interessant med spenningsfilmer som gjør andre ting enn mengden, men man klarer heller ikke la være å tenke på hvorfor Perkins bevisst går så klart imot de samme mekanismene innen film som for folk flest funker langt bedre enn de som er bruket i denne filmen.

Med andre ord, har man god tålmodighet med annerledes grep, tematikk og tempo så kan man da absolutt få noe utav I am the pretty things that lives in the house. At det er en svært god film, selv for dem, er imidlertid et annet spørsmål.