"Happy Valley" - (sesong 2, 2016) - Særs gjennomført og oppslukende britisk krimdrama!

(Undertegnede har også sett sesong 1 av denne serien, for halvannet år siden, skjønt denne anmeldelsen er basert på sesong nummer 2.)

Catherine Cawood er politi i en liten britisk by i Yorkshire, England, hvor hun sammen med et team etterforskere håndterer stedets varierende kriminelle og lokale pøbler. Etter hvert skal det også vise seg å være en seriemorder på ferde i byen og Catherines privatliv blandes med både det ene og det andre i jobben.

Sesong 2 av denne fabelaktige dramaserien fortsetter et drøyt år etter der hvor førstesesongen slapp. Catherine og hennes kolleger har så vidt begynt å komme seg etter den heftige hendelsen hvor hennes tidligere svigersønn forsøkte å ta livet av henne og en politikollega.

Karakterer som virkelig engasjerer!

Den skyldige i Tommy Lee Royce er nå fengslet, mens Catherine fremdeles er forsørger for hans og den avdøde datterens sønn på 10 år. De bor enda hos Catherines søster Clare, og snart flytter også hennes virkelige sønn Ryan inn da hans forhold har gått i oppløsning. Hverdagen er med andre ord, som alltid for Catherine, tøff, vanskelig og utfordrende!

Britenes lange tradisjon og omgang med egenprodusert krim, drama og hverdagslig ’kitchen sink’ er tung og solid. I den endeløse rekken tv-serier innen virkelighetsrelatert og realistisk hverdagsdrama, er imidlertid Happy Valley blant det aller, aller beste, noe som ikke sier så rent lite!

Svært mye av grunnen ligger i manus og karakterer. I sentrum står altså Catherine Cawood, en relativt høy, stødig og svært uredd dame som aldri er redd for å hevde sin sak eller hjelpe folk rundt seg, enten det er fremmede eller nære og kjære.

Hun kan virke sur, grinete og en liten gledesdreper, men hun har også et hjerte av gull i bunn som folk rundt henne både beundrer og elsker, selv om det sjeldent snakkes høyt om. Vi som seere elsker henne også, hun er som selve definisjonen på en hardtarbeidende person, i en tidvis brutal hverdag og miljø.

Som kvinne møter hun selvsagt også på flere utfordringer enn det menn gjør, og hun takler dette på sitt vis, tilsynelatende tøft og bra. Det er flere kvinner i høyere stillinger i denne serien, noe som trolig kan tilskrives serieskaper Sally Wainwright som også står bak titler som Scott & Bailey og Last Tango in Halifax.

Menn vs. kvinner

Menn er i flere tilfeller forbryterne i denne serien, de er voldsmenn eller utro. Likevel får vi også to særs karaktertistiske kvinnelige varianter av kriminelle også i denne sesongen. Den ene psykopatisk hevngjerrig elskerinne, den andre en dame som er fortapt i den fengslede Tommy Lee Royce og som fungerer som hans utøvende hand utfor fengselet.

Dette skal etter hvert by på visse konkrete utfordringer for Catherine og hennes nærmeste, mens også enkelte i blant hennes politikolleger blir involvert i skumle saker.

Her er det absolutt klare fiksjonsgrep som det lukter litt for mye tv-skrevet dramaturgi over. Utviklingen til den ene etterforskeren er eksempelvis overhengende utspekulert og hakket for utrolig, skjønt man bryr seg egentlig ikke om dette.

Karakteren er nemlig alt for spennende og tematisk interessant skrevet til at man blir fornærmet, selv om det altså i bunn er litt sånn typisk tv-aktig over utviklingen rundt ham. I det hele tatt er karakterenes relasjoner og flettingen av disse folkene imellom så engasjerende og velskrevet at man blir helt oppslukt!

Et stjernelag av solide skuespillere

Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe handlingen og karaktertrekkene hos hovedpersonene. La oss bare si at det er så mange særegne, sterke, dype og fascinerende karakterer her, at serien fremstår som knakende godt planlagt og skrevet, sesongen igjennom.

Bare i måten karakterene utvikler seg på skapes det en spenning og engasjement som er med på å drive alt fremover og gi oss seriens svært høye preg av fråtseserie.

Handlingen er uforutsigbar og vendingene kan komme fort, men tempoet generelt er forholdsvis behagelig og pent saktegående. Det er ellers i kombinasjonen mellom jobbmiljø og privatmiljø at Catherine glir inn og ut hele tiden, men uten at hun forandrer seg særlig, enten hun er på jobb eller av vakt. Hun bor dessuten på et sted hvor alle kjenner alle, og følgende har man slik nærmest aldri fri, i hvert fall ikke når man har den jobben Catherine har.

Serien skildrer svært mye, på veldig kort tid, men likevel så dypt og klokt at man føler nesten man blir smartere som menneske av å se på. Tematikk som familierelasjoner, oss menneskers mentale og fysiske voldssider, vennskap, tillit, nestekjærlighet og en haug andre elementer, blandes på en svært rik måte.

Her utforskes også de kriminelles sinn, deres tankegang og handlinger, mer dypt og forståelsesfullt enn i mange andre liknende serier. I Happy Valley er heller ingen enten eller, ond eller snill, man er alle begge deler!

Det er svært mye interessant å si om seriens rollegalleri, og Catherines søster Clare, spilt av fabelaktige Siobhan Finneran (Donwton Abbey, Benidorm) er bare én av disse.

Men, det er Sarah Lancashire i rollen som Catherine som virkelig driver hele serien her. Makan til sterk, suveren og ruvende politikvinne og hovedrolle er det sjeldent å se, særlig om vi snakker kvinnelig hovedrolle, og selv innen britisk tv!

Lancashire har en fremtoning, et skuespill og en autoritær men respektfull tilstedeværelse som gjør at hun nærmest ruver som både politibetjent, mor, og etisk og moralsk forbilde. Hun er som selve definisjonen på britisk realistisk fremtoning personifisert, og som seer får man enorm respekt for henne, både som karakter og skuespiller!

Tidenes råeste politidame!

Det er i det hele tatt vanskelig å rose Lancashire nok i denne serien! Også serieskaperne må hylles for handlingen, manuset og det å klare skape en så oppslukende og drivende spennende hverdagsserie som ikke på noe tidspunkt føles kjedelig eller døll. Dette er altså til tross for nettopp i utgangspunktet den ”kjedelige” og gråe hverdagen som tross alt skildres her. Det er selvsagt også mye i gjenkjennelsesfaktorene at man blir så revet med.

Livet og jobben til Catherine Cawood skildres heldigvis også med en herlig form for sort humor innimellom, noe særlig åpningsscenen i denne andre sesongen blir et godt eksempel på.

Scenen blir som et fantastisk bilde på hvor mye dritt, jævelskap og ironiske teite ting man må igjennom som politimann/kvinne, og etter å ha sett disse 6 episodene har man ikke minst fått en enorm respekt for både politiyrket og de som jobber med liknende ting, dag ut og dag inn!

Seriens tittel blir ikke minst særs ironisk sånn sett, for i denne landsbyen er det neimen meg ikke bare glede og dans på roser. Den menneskeligheten og indre varmen som Catherine likevel viser igjennom sitt enorme pågangsmot og arbeid for andre, veier slik nydelig opp for alt det stygge vi mennesker gjør mot hverandre. Om du bare skal se én hverdagsrealistisk krimserie i hele ditt liv, så se Happy Valley!