"La La Land" (2016) - Forener drømmer og virkelighet på en fantastisk måte

Sebastian og Mia synes å møtes tilfeldig stadig vekk. De bor begge i Hollywood hvor de drømmer om at hver sin drøm skal gå i oppfyllelse. Sebastian vil få folk til å like og forstå seg på Jazz, Mia ønsker å bli skuespiller og kapre den store rollen. Møtene mellom de to hjelper dem begge et godt stykke på vei, den siste lille biten de nettopp kanskje trenger for å oppnå sine drømmer…

Tematisk og handlingsmessig høres kanskje ikke La La Land ut som oppfinnelsen av filmkruttet igjen. Likevel skjer det ting innad her som både overrasker, treffer blink og til slutt åpenbarer seg som noe smått magisk fantastisk.

Regissør Damien Chazelle slo igjennom med et brak for tre år siden med kritikerroste Whiplash, også denne mange ganger Oscar-nominert. La La Land har tangert rekorden med sine 14 nominasjoner, den vant 6 av dem, og har kapret haugevis av de største filmprisene i år.

Dette er en litt annerledes lovstory, selv om også mange klassiske ingredienser for all del er til stede. Vi starter vårt bekjentskap med Sebastian og Mia på motorveien.

Åpningsnummeret er en sann fryd der stemningen fort blir alt annet enn amper i den irriterende stillestående bilkøen folkene tross alt er i. Kontrasten blir slik nærmest hysterisk morsom og lattervekkende. Tonen er satt!

Videre følger vi vekselvis Mia og Sebastian, før de etter hvert møtes og blir venner. Som seg hør og bør i en romantisk musikal bryter også disse to sjarmtrollene ut i mer eller mindre motivert sang innimellom.

Sangene og musikkstykkene er her tidvis veldig fengende og minneverdige, åpningsnummeret inkludert. Samtidig er det gledelig å se at mange av disse ikke er overdrevet eller overlesset slik mange musikaler har en lei tendens til. Her foregår syngingen nemlig vel så gjerne nedtonet rundt middagsbordet, og kun av en eller to personer.

Storslått blir det da også etter hvert, men i tråd med filmens forankring i realisme og dempet smakfullhet glimrer nesten klisjénumrene i store deler med sitt fravær. Ryan Gosling og Emma Stone er herlige i hovedrollene, selv om man kanskje egentlig ikke kommer så innpå dem som man skulle ønsket, det er tross alt et nært drama dette her, også.

De er ikke gudegitt, men akkurat passe dyktige til å synge, spille og danse til av vi nettopp tror på dem, og videre klarer å relatere oss til dem. De er folkelige.

Mia og Sebastians søken etter drømmene sine er ikke akkurat en ny historie i fra Hollywood, men det er så lett å relatere seg til dem, på godt og vondt, at man raskt suger seg til dem i sympati, empati og relevans fra eget liv.

De er ikke overkleine, glatte eller utopiske representanter, og slik kan de appellere også til dem av dere som i utgangspunktet skulle kjenne kvalmen gjøre seg gjeldende når de hører ordet 'musikal'. Filmen gir et nytt liv til musikalen og tilfører med Chazelles regi en respekt til genren som er udiskutabel sterk!

Det kanskje beste med La La Land er dermed hvordan regissør Chazelle bevisst bryter opp og tilfører en realisme oppi disse drømmene. Her går ikke nødvendigvis alt på rosenrøde skinner, livet blir ikke alltid slik man hadde drømt om, i pose og sekk.

Filmen vokser dessuten på oss i ettertid, den forteller den klassiske lovestoryen fra Hollywood, bare litt mer realistisk og oppdatert til nåtiden. Det skal med andre ord være lov til å drømme, og noe kan gå i oppfyllelse, men vær også realistisk i dine mål og forhåpninger til livet.

Midtveis føles filmen litt laber, nedpå, rolig og småkjedelig, magien er heller aldri overhengende til en film som kan skimte med 14 Oscar-nominasjoner. Den har dessuten for få av de riktig klassiske øyeblikkene å minnes, særlig i sin nevnte nedtonede visuelle stil. Innen scenografi, setting og i bilder er det mye snadder her, skjønt også her merkbart nedpå og smakfullt i herlig stilfull og klassisk retrostil.

Men for all del… Med denne musikken, sjarmen og den dedikerte historien smaker det svært godt av dette, før det også dessuten virkelig skjer noe minneverdig mot slutten. Sluttmontasjen er på en og samme gang en både hjerteskjærende vond, og imponerende realistisk ærlig erkjennelse av livets gang.

Det kan være lett å avfeie en film av denne typen som en overpretensiøs og selvforherligende glamfilm, den vanskelige genren musikal er den altså også, men man trenger da fremdeles eskapisme i livet og verden. Det er en egenskap man selvsagt aldri skal skimse av når det gjelder film. Når filmen at på til har noe viktig å si, ja da blir det i dette tilfellet ganske så gull. Og dessuten, enkelte av melodiene blir ikke hjernen kvitt på en stund!

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)