"Dead Ringer" (1964) - Bette Davis spiller mot seg selv i severdig thriller

De to tvillingsøstrene Margaret og Edith er totalt ulike, den ene rik og gift, den andre singel og klarer bare så vidt å holde hodet over vannet økonomisk. Da mannen til rike Margaret dør, møtes søstrene i begravelsen, hele 18 år etter at de så hverandre sist. Edith beskylder Margaret for å ha stålet kjæresten hennes tilbake den gang, samt at den nybakte enka ikke synes å være særlig lei seg for å ha mistet mannen sin. Dagen etter er en av søstrene død, og den andre har tatt rollen som sin søster!

Ute er Margaret, og inn stiger Edith i et herskapelig rikmannshus hvor hun begynner et helt nytt liv og hverdag som sin rike søster. Men, vil hun klare å lure folkene rundt seg?!

Den østerrikske regissøren Paul Henreid jobbet i sin karriere mest med tv-serieproduksjon, men laget også en håndfull spillefilmer. Deriblant står dette thrilleraktige smarte kammerspillet med Hollywood-stjernen Bette Davis i intet mindre enn to hovedroller.

2 ganger Davis

Søstrene Margret og Edith er nemlig eneggede tvillinger og følgende foregår mange av scenene med Davis spillende mot seg selv.

Dette er både bra, troverdig flytende og godt spilt i de scenene det er gjort. Det filmtekniske er overbevisende når to ganger Bette Davis snakker til hverandre i samme rom.

Davis er, som alltid, en ruvende tilstedeværelse av en skuespiller, i uttrykk, tyngde og i godt skuespill. Som om hun altså ikke var nok i seg selv, spiller hun her altså også to versjoner av seg, skjønt noe annerledes i fremtoning for hver av karakterene.

Det er videre ikke vanskelig å forstå hvorfor Davis ble såpass typecastet i karrieren sin, enten som en bestemt, sur, småskummel og/eller bitchy dame, som hun jo ofte spilte.

Også i Dead Ringer passer hun da virkelig bra til dette, for etter hvert som Margaret forsvinner ut, er hennes karakter Edith et portrett av en syk person. Hvorvidt det er hevn, bitter historie overfor søsteren, og/eller det er rikdommen som tiltrekker og driver henne, nei det blir aldri spesifikt sagt eller bevist.

Det er likevel utvilsomt en skruppelløs kvinne vi blir vitne til spille ut sitt spill og plan, en plan som fort skal vise seg ikke å være så veldig gjennomtenkt at det gjør noe!

Problemene hoper seg opp…

Når man skal påta seg rollen som en annen person, møter man naturligvis nemlig på mange utfordringer og problemstillinger. Edith merker fort at hennes søsters liv og forskjellene dem imellom blir en riktig så hard nøtt å knekke for å fremstå som Margaret.

Edith røyker eksempelvis, noe søsteren ikke gjorde. Hunden i huset liker Edith, men avskydde Margaret, og mange andre øvrige vaner og uvaner får hushjelp og nære til å reagere. Hvorfor er ”Margaret” så forandret?

Politiet lukker fort saken om søsterens død og konstaterer dødsfallet som selvmord. Avdøde ”Edith”s kjæreste Jim Hobbson (spilt av Karl Malden) er selv politi, og klarer ikke avfeie eller forstå dødsfallet som et selvmord. Han besøker derfor ”Margaret” gjentatte ganger for å etterforske hva som synes å ikke stemme.

Her ser vi Edits kalde personlighet, for selv om hun også likte Jim godt, klarer hun uten særlig vanskeligheter å lure ham, snu ryggen til dem som par og følelsene dem imellom.

Men, når også en annen kar dukker opp i Margarets elsker, ja da tårner problemene seg virkelig opp!

Forviklingene som følger er både småspennende, tidvis vittige og morsomme og overvære, og tanker til tv-serien Columbo kommer strømmende. For også her ser vi en stadig tilbakevendende ”irriterende” politietterforsker som skal mase, grave og aldri slår seg til ro med saken, samtidig som at vi fra starten av hele tiden følger morderen, vi vet jo hvem hun er.

Seerposisjonen vår som allvitende tilskuer blir slik mye av underholdningsdrivkraften her, og man sitter hele tiden og veksler mellom å heie på politiet, så vel som den skyldige. Men, det er også ting vi ikke vet om i plottet, noe som kommer som overraskelser utover i historien, og følgende er filmen enda mer morsom å følge!

Severdig underholdning

Dead Ringer er dog i dag preget av ulogiske floskler innen manus og narrativ utvikling som litt for ofte avhenger av at ting går opp filmatisk til å bli helt troverdig. Ser man på dette som noe litt mer nostalgisk og ”sjarmerende”, ja da blir det selvsagt langt enklere å svelge handlingen.

Det er likevel litt merkelig at Edith ikke legger mer skjul på at hun må røyke, at hun går overens med hunden i huset, med mer. Kanskje gir hun bare faen, såpass psycho og selvsikker som hun er?

Mye av moroa ved Dead Ringer ligger i utfordringene og forviklingene som kommer på løpende bånd når man stjeler identiteten til en annen, ja for da arver man også automatisk dennes handlinger, inkludert de eventuelle kriminelle!

Skadefryden er med andre ord stor for oss som ser på, men vi veksler altså også mellom å håpe at hun får det som hun vil, særlig siden søsteren ikke akkurat virket særlig mer tiltalende enn Edith.

Filmen er i dag severdig, enkel og grei i form og språk, samt at det alltid er en fryd å se Bette Davis i en slik karakter! Og, hvem andre enn henne hadde vel spilt denne rollen bedre?

(Alle bilder er private skjermdump).