Den elskede og forhatte filmtraileren - lar vi oss bedra?

Fjorårets mange Hollywood-blockbustere både skuffet og floppet delvis på verdens kinoer. ”Suicide Squad” hadde eksempelvis enorme forventninger å tilfredsstille, etter flere år med spekulasjoner, snakkisjournalistikk og filmproduksjon.

Filmen, som tar for seg DC-comics superpopulære skurker og karakterer som Jokeren, Batman, Harley Quinn, Killer Croc og co, klarte med god hjelp av Warner Bros. sin ypperlige markedsføring å få fans verden over til å sikle etter å få sett filmen.

Ikke minst skyldes dette filmens trailer, dette verktøyet som i våre dager gjerne omtales som ’vår tids filmgenre’, der kommende filmer blir sammenpresset og maksimert i effekt og stil til emosjonelle ”bomber” innenfor 1 til 3 minutter. I tilfellet ”Suicide Squad” har vi fått servert flere versjoner trailere som er så tettpakket, intenst kul, fargerik og som videre lover en heidundrende badguy-fest at man nesten blir bløt i buksa av mindre effektive trailere!

En effektiv bombe, i fåreklær

Og ja, trailer-formatet ER effektivt, svært effektivt! Denne korte, konsise og ofte hysterisk klippede kortversjonen av en lengre film evner ofte å spille på helt konkrete menneskelige sider og sanser i oss som gjør at emosjoner og inntrykk danser og skyter opp inni oss over kun noen få minutters tid. Man skal videre være temmelig iskald for å forbli upåvirket av dette svært sterke og voldsomme audiovisuelle uttrykket som filmtraileren kan være.

Men, på den annen side er traileren også et svært avslørende, forventningsoppbyggende monster som i mange tilfeller både skyter folks forventninger i taket, frister med en fantastisk effektiv film, og slik ødelegger det faktiske resultatet i en langfilm som langt i fra klarer å levere samme grad av både engasjement, nerve, driv og energi som det traileren altså glatt kan klare å gjøre.

Hvor lenge skal vi bli lurt? Hvor mange filmer, år og ganger i livet skal folk la seg lure av å se trailer etter trailer, for slik å bare komme ut av kinosalen med et skuffet og fornærmet blikk som forteller oss at filmen ikke levde opp til hva traileren ”lovte” oss?

At en trailer er blant markedsføringsapparatets aller største og viktigste verktøy og lokkegrep er en selvfølge, trailerens sterke uttrykk og nerve er jo slik et eksempel på dette, og derfor er det heller ikke rart at den brukes for alt den er verdt i nettopp markedsføringsøyemed, bevares!

Men, problemet oppstår vel i det man altså innser at den nettopp har lurt oss, at traileren ikke representerer en film slik den egentlig og faktisk er, slik den kanskje var tiltenkt av regissøren, som helhet og ferdig verk.

Man kan alltids hevde og påstå at mer eller mindre enkle Hollywood-blockbustere heller ikke trenger å være all verdens som helhetlig film, bare de i hvert fall tilfredsstiller sånn passe som popcornunderholdning. Men er det virkelig dette vi vil? Vil man virkelig lures, er det liksom helt greit at man engasjeres av sterke trailere, for videre ofte å bli skuffet etter å ha sett hele filmen?

Er vi (selv)kritiske nok?

Sagt på en annen måte, er det en tanke å slutte med å se filmtrailere, og heller prøve la seg friste til å se en film på andre måter? Kan en ikke slik bedre unngå både skuffelser og en ofte sterkt fargende og førende forhåndsinnstilling og inntrykk av filmen?

Kanskje bør enhver filmelsker være litt mer kritisk til å se en filmtrailer av grunner som at den både kan røpe for mye av en film, skape forhåndsbilder i hodet, en falsk oppfatning av karakterer, scener, og lignende i filmen (noe som føles meningsløst all den tid man enda altså ikke har latt selve filmen få starte med å utfolde seg), samt dermed også unngå å få skyhøye forventninger til den faktiske filmen.

Hva skjer så med oss når vi kommer inn i kinosalen og på forhånd har sett en trailer over superskurkene i ”Suicide Squad”, men hvor det viser seg at (spoiler!) disse ikke er hovedskurkene i filmen likevel?! Hvorfor viser ikke traileren de egentlige bad guy-ene, kan man jo da videre spørre seg om. Kan det være fordi det er selvmordsgjengens medlemmer vi mest har lyst å se i aksjon? Selvsagt. Blir man da fort skuffa når det viser seg at vi ikke får se dem særlig i aksjon likevel, fordi de blir totalt overdøvet av de mytologiske og over-the-top hysteriske heksene i Enchantress og hennes ikke-menneskelige bror? Selvsagt!

Når filmen i tillegg fikk 12/13-årsaldersgrense, kan det da tenkes at den, i motsetning til hva traileren gir inntrykk av, fort blir langt mildere og mindre rå enn man først kunne ha håpa på og forventa? Jada!

Blir slik traileren til eksempelvis ”Suicide Squad” et bilde på hva traileren er i stand til, på godt og vondt? Absolutt!

Ikke at filmen ikke har både gode, heftige og minneverdige øyeblikk, for det har den, men når summen forblir såpass skeivfordelt mellom traileren og filmen, ja da kan det fort bli et provoserende problem mellom produktet (filmen) og oss som kunder.

Når vi snakker om hvor ærlig, eventuelt uærlig, en trailer av og til kan være, ja så må det være grunnlag for å spørre seg selv om det er noe poeng i å se filmtrailere i det hele tatt, kanskje særlig til store blockbustere som uansett har som hovedmål å selge flest mulig kinobilletter, ikke nødvendigvis å yte filmen sitt mest ærlige og ikke-avslørendes beste.

”Haha, lurte deg!”

En filmtrailer kan som verktøy være en ypperlig liten effektiv rakker for både filmskaperen, produksjons- og markedsføringsapparat. Den kan også gi oss som publikum og kunder en herlig liten teaser og fristelse på hva en langfilm kan ha og by på.

Men, den kan dessverre også altså misbrukes, i verste fall skape feil inntrykk av noe som aldri kommer eller oppstår inni selve kinosalen under selve filmen, og traileren blir slik et verktøy som sier oss; ”haha, jeg bare lurte deg inn i kinosalen, tjente penger på deg, så nå har i hvert fall jeg gjort jobben min!”.

Hvorvidt filmskaperen og folkene bak filmen ser seg fornøyd med kun å få mest mulig folk til å løse billett eller ikke, ja det er fort en annen diskusjon, men like fullt en annen side av samme sak. Likevel, det er oss som kunder som selv må velge våre trailere med omhu, om vi ønsker å se disse korte miniversjonene av filmene og audiovisuelle input’ene på forhånd, eller om vi vil la større uvitenhet og nysgjerrighet til filmen være den drivende kraften som får oss til å løse billett og gå inn i kinosalen.

I tilfellet med det siste, så kan man i hvert fall ikke etterpå klage på at man ble feilinformert og i verste fall lurt til å tro at filmen var bedre, heftigere, kulere eller råere enn det den faktisk viste seg å være. Og, kanskje man da også derfor blir mer fornøyd med filmen, tross alt?!

(Foto/Copyright: SF Norge AS)