"The Wailing" (Goksung) (2016) - Herlig spekket jakt på det mørke og ukjente

I den lille byen Goksung i Sør-Korea jobber politimannen Jong-Goo med å etterforske en rekke groteske drap begått av folk med en merkelig sykdom. Under etterforskningen dukker en vandrehistorie og en legende om en japaner som bor uti skogen opp, en mann som skal vise seg å være virkelig. Men hva har denne mannen eventuelt med disse drapene å gjøre? Når Jong-Goo sammen med en lokal prest besøker mannen uti skogen, finner de plutselig den ene skoen til hans datter der, og ikke lenge etter blir hun syk og en shaman må tilkalles.

Er selve djevelen kommet til byen?

The Wailing er mye i samme gate som den fabelaktig mørke og dystre I saw the Devil fra 2010 og er laget av samme regissør som gjorde Chaser i 2008. Det starter altså med et drapsmysterium, en sak som skal vise seg å bli stadig mer grotesk, dyster og omfangsrik.

Det mørke krimdramaet står altså i bunn her, men når det etter hvert viser seg at noen langt mørkere krefter enn syke mennesker står bak, ja da får filmen også elementer av både skrekk og overtro inn over seg.

Flere folk i den lille byen synes altså å bare klikke og drepe folk rundt seg, familie, naboer og andre i umiddelbar nærhet. Vi snakker skikkelig nedslaktning, med kroppsdeler over alt, og hvor blodet flyter. Igjen sitter drapspersonen traumatisert, som i sjokk. Hva fikk hen til å gjøre dette?!

Et fellestrekk som går igjen er at de skyldige har voldsomme utslett og sår på kroppen, som om de er infisert av noe. Vi får også hint om zombiliknende adferd, folkene blir rabiate, noe som inkluderer spising av menneskekjøtt! I bakgrunnen lurer tidvis også en mystisk kvinne i hvitt. Hvem er hun?

Sjeldent vellykket blanding

The Wailing er på mange måter mye av hva Hollywood sjeldent fremviser og lager. Her er et langsomt tempo hvor man tar seg tid til å bygge opp, fortelle og vise, ikke pøse på med action og gørr for utålmodige fjortisgutter.

Den narrative utviklingen er nøysomt planlagt og drar oss sakte med inn i en handling som både virker troverdig realistisk, men på samme gang også er litt eksotisk, mytisk og eventyraktig, uten altså likevel å tråkke over virkelighets- og realismegrensen.

Regien er følgende imponerende stødig, pen og tydelig effektiv i sine grep. Her er en sjelden vellykket blanding av krim, skrekk, karakterdrama og faktisk komedie! Ja, for humor er det også mye av i Nas film, særlig rundt politimennenes sjokkartede tilstander utover i filmen, hvor sort humor på en herlig måte brukes i skrekkelig sammenhenger.

Ekstra imponerende er det når mange av de samme scenene likevel også er svært ekle, creepy og spennende, for da oppstår en skrekkblandet fryd som sjelden sees vellykket i skrekkfilm.

Men, tidvis kan filmen likevel føles litt rotete, særlig der den vingler mellom humor, seriøst drama og ren skrekk. Det er litt som om regissøren ikke helt vet hva han skal satse på, men at resultatet likevel funker veldig godt her og der er nesten imponerende!

Filmen er dog alt for lang med sine 2 timer og 36 minutt. Mye kunne vært kuttet bort, for slik å få en mer stram helhet. Selv om altså høydepunktene i seg selv er gode, er det mye helt greit ”daukjøtt” i mellom, inkludert mange bikarakterer som forstyrrer mer enn bringer mening til hovedhistorien.

Exorcisten anno 2016

Skuespillet av hovedkarakterene er meget bra! Spesielt må Do-won Kwak i rollen som Jong-Doo sies å føles å ha vrengt sjela si i denne rollen. The Wailing er nemlig i det store og hele historien om en far som ofrer liv, helse og mental tilstand for å redde datteren sin fra onde og mørke krefter, en kamp som skal kreve mange menneskers liv og sjel.

Overskuespill pleier å være en lei del av helheten innen aisatisk film, og så er også tilfellet med noen av skuespillerne her. Heldigvis er ikke dette tilfellet med de mest sentrale, som altså virkelig får kjørt seg i sine respektive roller.

Mye av det samme må sies om lille Hwan-hee Kim som datteren Hyo-jin. Hadde en norsk jente spilt denne rollen, ja da tror jeg man hadde fått hakeslepp her hjemme av å se på! Den lille jenta må etter hvert virkelig spille fysisk som besatt av djevelen.

Portrettet av Hyo-Jin er slik fristende å kalle for 2016s versjon av den besatte Regan i Exorcisten fra 1973. Elementene djevelbesettelse og ikke minst forsøket på å drive ut og rense lille Hyo-Jin av denne shamanen, bringer tankene til klassikeren fra 1973. Styggsnakk og gloser spyttes dessuten ut av den besatte jenta, og går slik Linda Blairs karakter en minst like høy gang!

Men The Wailing har da også så mye mer å by på! Se bare på alle de svært gjennomførte enkeltscenene, med sin detaljerte og gjennomarbeidede scenografi, setting og ikke minst sminke! Små og korte bilder av rom, interiør, drapsscener og åsteder må ha tatt timesvis å lage, for så bare å bli filmet i noen sekunder. Dette gjør veldig mye med historien og settingens troverdighet og realisme!

Etter hvert som denne langdryge filmen nærmer seg slutten, rettferdiggjøres dens lengde i god grad når handlingen vokser og sannheten(e) åpenbarer seg! Hint her er religiøse motiver, hvitt og svart, godt og ondt, det å ta feil og stole på feil mennesker i livet.

Alt dette er med på å muligens gi deg frysninger på ryggen når sannheten kommer for en dag! The Wailing er slik en svært underholdende godbit, så gjennomarbeidet, rik og sterk at man flere ganger undrer seg; hvorfor får ikke Hollywood til slikt?!

(Alle bilder er private skjermdump)