Netflix og damene

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på dagsavisen.nos nyemeninger-side.)

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/netflix-og-damene-1.920693

Hvordan står det i dag egentlig til med fordelingen mellom kjønnene innen film og tv-industrien? Er tiden da menn både styrte og bestemte ”alt” på vei bort?

Mye kan tyde på dette da både typer av karakterer og antall roller stadig vokser for kvinner. Streaminggiganten Netflix er blant dem som kan synes å ha satset på en utvikling rundt dette.

Det vitner om et bevisst ønske i å sette kvinner i sentrale roller og posisjoner, og Netflix vil i kraft av sin enorme ekspansjon og voksende størrelse få mye å si for industrien og markedet i tiden fremover. Selv om utviklingen stadig forbedres for kvinner, henger man likevel litt igjen blant annet her i Norden, og utviklingen bør også skje parallelt også for mannskarakterer. Men noe er altså virkelig på gang…

This is a man’s world

Netflix sin enorme ekspansjon de siste årene gjør at de selv tydeligvis derfor er sin posisjon og størrelse i markedet bevisst. Det kan videre virke som man endelig har innsett at kvinner også ser minst like mye tv som menn og at Netflix bevisst kjører en strategi hvor kvinner settes i ledende roller og karakterer. Netflixs visepresident for originalt innhold, Cindy Holland, har forklart at ’de har en forpliktelse av å produsere varierende og eklektiske show’. Dette stammer fra deres mål om å yte et stadig voksende globalt publikum og videre bli mer reflektert over det publikum de yter overfor. (*1)

Men, kvinner er fremdeles i stor grad sexistisk fremstilt innen film og tv. Skuespiller Geena Davis er en kjent talskvinne for å gjøre industrien mindre kvinnediskriminerende og hennes ’Geena Davis Institute on Gender in Media’ jobber mot industrien for å forbedre kjønnsbalansen der innad. De retter seg bevisst mot barn fra 11 år og nedover for å inspirere den nye generasjonen rundt kjønnslikestilling og for å redusere stereotypi.

Skuespillere som Jennifer Lawrence og Emma Watson er, foruten to av bransjens aller største stjernenavn, forkjemper for kvinners likestilling i Hollywood. Lawrence har ved flere anledninger kommentert kvinners lønnsforskjeller innad i bransjen og nektet å gå i gang med Morten Tyldums ”Passengers” før en mer likestilt lønn var i boks.

Emma Watson har gjort det samme, blant annet igjennom sin stilling som likestillingsambassadør for FN. Hun tok også på seg rollen som Belle i den kommende ”Skjønnheten og Udyret” fordi rollen hennes var skrevet om fra originalhistorien til noe litt mer selvstendig og dagsoppdatert.

Regissør Kathryn Bigelow er i seg selv unik som eneste kvinnelige Oscar-vinner for regi, mens Oscar-akademiet på sin egen side nærmest hvert år får pes grunnet sin store andel eldre hvite mannlige medlemmer. Serieskaper Shonda Rhimes står bak store suksesser som ”Grey’s Anatomy”, ”Scandal” og ”How to get away with murder” og blir slik eksempel på et unntak fra regelen innen bransjen. Hennes praksis med å bevisst gå egne veier, lage noe hun selv ville likt å se, samt skrive kvinnekarakterer som er solide og dyktige i sine jobber, er noe av oppskriften bak hennes suksesserier i følge henne selv.

I nærmest alle ledd innen produksjon, filmselskaper og ledende stillinger er menn overrepresentert. The Writer’s Guild of America hevder selv at kun 27 prosent av folkene som skriver for film, og 19 prosent innen tv, er kvinner.

Tankesett innad i bransjen som at menn er generelt like, og derfor alltid vil ha det samme om og om igjen, er klassiske holdninger, mens kvinner er mer særegne, vil gjerne ha noe dypere og følelsesmessig utfordrende. Balansen mellom menn og kvinner er videre noe ulik innenfor bestemte genre, og i følge en britisk studie er såpeopera den genren hvor kvinner er høyest representert i sentrale roller.

Under en annen undersøkelse gjort av amerikanske tv-selskaper, vises ingen tegn til faktisk merkbar kvinnelig økning innen bransjens lederstillinger de siste 30 årene, selv om folk har en tendens til å tro at det nettopp er slik at tallet har økt.

Begrepet om ’Bechdel-testen’ ble utformet av tegneserietegneren Alison Bechdel på 80-tallet og brukes i dag av flere innen både film- og tv-industrien. Testen ble i 2013 også tatt i bruk av svenske kinoer og den skandinaviske kabelkanalen Viasat Film som et verktøy for å indikere kjønnsrepresentasjon innen film og tv. Bechdeltesten tar utgangspunkt i hvorvidt en film har ’minst to navngitte kvinnelige karakterer, som snakker sammen, og om noe annet enn (bare) menn’.

Tar vi utgangspunkt i dette ser vi at det fort kommer fram et utall filmer og serier hvor dette kriteriet ikke dekkes. En egen nettside (bechdeltest.com) sjekker opp nyere filmer, og titler som kinoaktuelle ”Batman vs. Superman”, ”Deadpool”, ”Kung Fu Panda 3”, eller nærmest samtlige superheltfilmer, består (fremdeles) ikke denne testen. Tv-serier generelt synes å ha blitt langt bedre, men sentrale kvinnekarakterer er ofte i mange serier fremdeles som kun bi-karakterer til mennenes hovedkarakterer.

Leading ladies

Netflix har de siste årene ikke bare tilsynelatende uredd flesket til med egenproduserte serier, filmer og program, de har også stor suksess med mange av disse.

I ”House of Cards” har Claire Underwood i Robins Wrights skikkelse festet seg hos et utall mange seere som den stadig mer innflytelsesrike og sterke presidentfruen som etter hvert overgår mannen sin.

”Grace and Frankie” har ikke bare legendene Jane Fonda og Lilly Tomlin i glimrende hovedroller, de fyller og treffer også et skrikende tomrom etter en komiserie med, av og for de eldre, selv om også yngre selvsagt vil kunne ha glede av denne serien. I en bransje der 30+ på mange måter er for gammelt, er denne serien nærmest unik i dag, trist nok, men allerede en bestemt tredjesesong på to år tyder på at man har truffet en seergruppe her.

Det sentrale og innflytelsesrike bransjeradarparet Amy Poler og Tina Fey har skrevet og spilt hovedroller i serier i mange år, deriblant ”Parks and Recreation” og ”30 Rock”. Sistnevnte har også skrevet Netflix sin ”Unbreakable Kimmy Schmidt”, om den urokkelige energirike dama Kimmy som aldri gir opp eller godtar å få restriksjoner på seg selv som kvinne.

I Wachowski-søsknenes (”The Matrix”) fargerike ”Sense8”, serveres en herlig blanding kjønnsbredde i både hoved- og bi karakterer, mens tematikk som seksualitet, toleranse og hverdagsholdninger er sentrale elementer.

Med sin ”Jessica Jones” har Netflix aktet å skildre en mer hverdagslig superhelt. Serien nekter å overøse verken handling eller Jessica selv med superkrefter eller overdreven overflatisk action. Tematikken er gravalvorlig og taler en sak som gjelder for millioner av voldsofre som lever i feil og destruktive forhold, noe som i de fleste tilfeller er nettopp kvinner.

Også Netflix sin ”Orange is the new black” (nesten utelukkende produsert av kvinner), funker mye på samme måte som HBOs ”Girls” ved at serien i største grad appellerer til jenter, men hvor hverdagsrealisme og mangfold er langt bredere og fargerikt enn noen gang. Stikkord her blir dermed en karakter- og handlingsbredde som inviterer til et langt større publikum både innad hos jenter og kvinner, men også at serien kan være spennende for gutter og menn.

Netflix fører også mye Stand Up av begge kjønn og har bygd opp et bibliotek av sterke dokumentarer. En av fjorårets største tv-snakkiser er dokumentaren ”Making a Murderer” som er i regi av to kvinner og har tatt verden med storm som kvalitetssterk virkelighetskrim.

Norge henger litt etter

I Sverige og Danmark har den kvinnelige hovedkarakteren også vokst kraftig frem de siste årene. Der vi før ofte så en middelaldrende traust, gjerne alkoholisert mann i den klassiske politi/detektivrollen (Beck, Wallander), der ser vi i dag ofte en kvinnelig hovedetterforsker.

Publikum og markedet var mettet av gamle og gråe menn, og nytenkninger med kvinner i sentrum føltes som et friskt pust hvor også et kvinnelig publikum ble invitert lengre inn i særlig krimgenren.

Se bare på de danske suksesseriene ”Broen”, ”Borgen”og ”Forbrytelsen”, svenske Maria Vern, Irene Huss, Annika Bengtzon, Modus og Gåsmamman, samt det norske kroneksempelet ”Øyevitne”, hvor Anneke von der Lippe i fjor høst vant Norges første Emmy for sin hovedrolle i serien.

Veien er imidlertid fortsatt lang å gå her til lands, det er fremdeles svært sjeldent med en kvinnelig leder og hovedkarakter i norske produksjoner. Debatten rundt kjønnsinnkvotering av kvinner i filmindustrien har pågått i årevis her til lands, og det savnes klare aktører som tar et grep her, på linje med det Netflix gjør. Det siste året har imidlertid tilter som ”Unge lovende” og ”Skam” tilbudt noe så sjeldent som unge jenter i sentrum. Kanskje er dette starten på noe nytt, både for dagens generasjon og på vegne av kjønnene. Mer store og dramabaserte serier som ”Dag”, ”Mammon”, ”Det Tredje Øyet”, ”Maniac” har dog en mann i den tydelige hovedrollen, mens i ”Neste sommer” og ”Side om Side” står kjønnene mer, eh… ja, side om side.

De helt rene og tydelige kvinnehovedrollene er imidlertid nesten helt fraværende. Det er mange kvinner i særlig tv-underholdningsaspektet og i humorprogram i Norge, så hvorfor det ikke er mer sentrale kvinner i film og tv-serier begynner nå å nærme seg et lite paradoks.

Kommer gutta etter?

Forhåpentligvis vokser og utvikles også mannskarakterene innen film og tv mer og blir bedre utviklet. Hvis ikke gutta også fornyes, står vi i fare for å få en underutviklet og akterut gutt ved siden av den oppdaterte jenta, og da er vi vel like langt i hva likestilling angår. Det hjelper lite om jentene er friske og i tiden, om mannfolka fortsetter å være gamle, gubbete, alkoholiserte snevertenkende machos.

En serie som ”Mr. Robot” (USA Network) er et pent eksempel på en atypisk mannskarakter som er alt annet enn stor og sterk, klisjé eller mentalt stødig. Netflix står dessuten selv for nyere titler som ”Master of None”, og den nye superhelten i "Luke Cage" som stammer fra nevnte ”Jessica Jones”.

I fjorårets suksess ”Stranger Things” er noe så sjeldent som barn i hovedrollene, mens de voksne mye stilles i bakre rekke. En gruppe guttunger skildres her gledelig nok dessuten som både følelsesmennesker og som allsidige utover det å ”bare” være enkle og endimensjonale (bi)barnekarakterer.

Tendensen i dag blir slik at seriemarkedet for jentene vokser i bredden på to måter; både i de større, mer kjønnsutjevnede seriene som appellerer til begge kjønn og hvor jentekarakterer er mer sentrale enn før, mens også i at de klare gutte- og jenteseriene fremdeles lages, men hvor altså de rene jenteseriene også blir flere og mer varierte enn tidligere.

Sjansen for at vi om noen år kan takke Netflix for å ha dratt igang denne bransjeforandringen og kjønnsutjevningen synes derfor gledelig nok svært sannsynlig. Måtte utviklingen også smitte over på friskere og mer oppdaterte fremstillinger av gutter og menn innen film og tv, men det får kanskje bli en annen videre diskusjon.

Kilde: Wikipedia.org./HBO Nordic/Netflix.com/tvtropes.org./theguardian.com/ibtimes.com

(*1). http://www.huffingtonpost.com/entry/streaming-sites-diversity_us_56c61240e4b0b40245c96783