"Moonlight" (2016) - Sjelden og ubeskrivelig viktig om oppvekstskildring

En ung svart manns liv fra barndom til voksen er gjenstand for fokus når historien om Chiron skildres. Han vokser opp i et tøft strøk i Miami, med en stoffavhengig mor og en fraværende far. Chiron prøver å finne sin plass i verden, og blir som alle andre formet av andre mennesker og krefter han støter på underveis.

Regissør Barry Jenkins har ikke laget mange filmene, men flesker her til med en av årets garantert sterkeste karakter- og historieskildringer. Chirons liv skildres i tre deler, først som guttunge hvor han blir kalt for ’Little’, som ungdommen Chiron, og som voksen hvor han av kameraten får kallenavnet ’Black’.

Denne tredelingen gjør naturlig nok at tre forskjellige skuespillere spiller Chiron, men det fantastiske er at alle tre på sitt vis leverer både knall skuespill, særegenheter og troverdighet som Chiron, og det samtidig som vi nettopp føler det alltid er samme person vi ser.

Gutten er nemlig en rolig og lavmælt sjel, en introvert kar som ikke passer like godt inn i de mange stereotypiske formasjonene av guttegjenger og fotballag på skolen. Hans barndom består av mye mobbing og ensomhet, skjønt én skolekamerat har han i hvert fall i Kevin, en gutt som er mer imøtekommende og forståelsesfull enn mange andre.

3 x Chiron

I første del møter dessuten Chiron på den greie narkolangeren Juan, nydelig spilt av Mahershala Ali kjent fra serier som House of Cards og Luke Cage. Han hjelper Chiron med husly og mat når moren er for opptatt med andre egoistiske ting. Sammen med sin samboer fungerer dette paret som Chirons fosterforeldre i oppveksten. Men så skjer det noe som forandrer ting radikalt…

De tre skuespillerne Alex R.Hibbert, Ashton Sanders og Trevant Rhodes, er som Chiron hele grunnpilaren i en film som helt fra start av griper tak og henvender seg til både følelser, minner, opplevelser og annet som er lett å relaterer seg til for veldig mange.

Også biroller er sterke, som Naomie Harris som Chirons slitne mor, nevnte Ali, samt de tre som spiller kameraten Kevin. Det er så mye universelt og gjenkjennbart her, på ulike plan, at som drama spiller Moonlight på svært mange riktige strenger som får publikum med på historien.

Heldigvis føles den likevel aldri for emosjonell eller kalkulerende, til det er filmen alt for god på å skildre ting realistisk, variert, og med karakterer som ikke bare er utelukkende snille og enkelt formidlet. Det er flere steder hvor man tenker at det begynner å nærme seg grensen for overdrivelser, men regissør Jenkins slipper alltid i rett tid.

Derfor føles enkeltscener heller aldri overforklarende eller overtydelige, noe også manus er godt med på å underbygge med flere svært sterke samtaler og replikker. Et par steder føles replikker til noen barn hakket for voksent og filmatisk skrevet kanskje, men dette blir mer som flisespikkeri oppi det hele.

Boyhood goes black

Det er umulig å ikke trekke linjer til Richard Linklaters flotte Boyhood fra 2014, en annen liknende oppvekstskildring, skjønt i helt andre miljøer og setting. Der Boyhood var en mer enkel og forholdsvis udramatisk skildring, ja der har Moonlight noen virkelige brodder, stikk og ikke minst universelle viktigheter å fare med som skiller den sterkt ut.

Her tar man nemlig opp tematikk og problemstillinger som sjelden tas i med ildtang en gang, spesielt ikke i fra Hollywood, som identitetssøking og seksuell orientering iblant svarte menn.

Det har nå gått hele 12 år siden Brokeback Mountain, men først nå med Moonlight føler man at et liknende portrett står sentralt i en større amerikansk film. Dette er på en måte forferdelig trist, og vi vet alle at Ang Lees uforglemmelige film aldri ga den effekten og det løftet som man håpte på innad i filmbransjen dessverre.

Av samme grunner er Moonlight derfor også så forbasket viktig! En slik handling som dette, lagt til disse miljøene, føles enda sjeldnere bli fremstilt realistisk innen kommersiell film. Her er levende mennesker, ikke syntetiske og glatte stereotypier.

En uvurderlig viktig film

Men, Moonlight har da også så mye mer på hjertet enn seksuell orientering, for dette er bare en del av filmens agenda i å skildre hvor vanskelig det kan være å finne seg selv, spesielt om man vokser opp i et trangt miljø.

Tanken på hvor mange millioner som sliter med det samme som Chiron, hver eneste dag, er eksempelvis med på å gjøre filmen så forferdelig viktig. Chirons historie er derfor alle disse menneskenes ansikt utad!

Rent filmteknisk er Moonlight både variert spennende og nydelig gjort. Her varieres kamerainnstillingene, fargefiltrene og bevegelser såpass mye at filmen også føles dynamisk og i stadig forandring, akkurat som Chiron selv utover i livet.

Tidvis poetiske scener og avbrekk tilfører pene pustepauser hvor en nydelig bruk av slow motion setter inn nesten umerkbart flere steder, noe som også gjøres med lyden her og der. Soundtracket tilfører dessuten særegenheter i fleng, men uten å overskygge bildene.

Moonlight illustrerer på tidvis hjerteskjærende og solid vis vanskeligheten med å kunne være seg selv, bli hindret i å bli seg selv, fordi alt og alle andre står i veien på forskjellige vis. Den vitner om at vi ikke alle steder i verden har kommet så langt som man kanskje skulle håpet rundt likestilling og holdninger, og hvor viktig og essensielt forbilder, støtte og kjærlighet er for å forme et enkeltmenneske.

Filmen tar ikke minst et meget viktig oppgjør med miljøer, tankesett, holdninger og sjargonger som egentlig ikke gjør annet enn å rive ned mennesker, mer enn å bygge dem opp. Moonlight er med andre ord film på sitt aller viktigste, sterkeste og beste.

(Foto/Copyright: Selmer Media)