Barnemenn og sytekjerringer!
Vi ser det dessverre fremdeles. Mannen fremstilles enda som en barnslig og ansvarsløs julenisse i norsk film, mens kona (hvis hun vies tid på lerretet i det hele tatt) ofte er den sytete bikarakteren. Kristin Øygardens innlegg i Aftenposten i januar, om hennes negative reaksjon etter å ha sett høstens store norske julefilm Snekker Andersen og Julenissen, føles derfor både sunn, viktig og fullstendig berettiget, ikke minst på vegne av barn.
I høst glitret titler som Børning 2 og Snekker Andersen og Julenissen godt på kino med sitt gammelmodige kvinnesyn. Men, det som egentlig er nesten like fornærmende, i hvert fall på oss mannfolks vegne, er jo fremstillingen av også mennene her. Der fru Andersen og karakteren til Marie Blokhus i Børning er redusert til surmaga ansvarsfulle sytekjerringer, der er samtidig mennene deres i stor grad uansvarlige og barnslig lekne pappaer som synes som halvt tilbakestående og senile.
Noen sitter faktisk og skriver disse karakterene
Man kan alltids hevde dette er flisespikkeri, at alt ikke bør tas så seriøst, det er tross alt film. Eventuelt kan det beskyldes for bevisst å være likestillingspropaganda på bekostning av filmenes øvrige eventuelle kvaliteter, de nevnte filmene har jo absolutt mye bra ved seg også, bevares! Men, ser man for seg folkene som står bak manus, regi, skuespill og produksjon som faktisk bevisst har skrevet og laget disse stakkarslige kvinnene og mennene, ja da blir jo bildet i hodene våre straks litt mer merkelige og provoserende, eller hva?
De samme folkene har gjort snekker Andersen til en barnslig og distré barnefar som egosentrisk kun gjør det han selv har lyst til, mens både han og Roy i Børning smelles huden full av snerpete og bisure kjerringer som bare virker gammeldagse og ufornuftige, mens de egentlig i sannhetens navn ironisk nok er de virkelig ansvarlige og fornuftige.
Er det kult eller dyktig gjort å skrive, regissere eller spille ei slik ”kjerring” i en norsk film anno 2016? Bare én norsk storfilm til av dette slaget burde vel være én for mye?!
Tidligere har vi også sett denne barnemannen og enkle mannesjelen i relative publikumssuksesser som Grand Hotel (2016), Mer eller mindre mann (2012), Kill Buljo-filmene og for ikke å snakke om de virkelige klovnemennene fra danske ”Klovn” og norske ”Helt Perfekt”. Reduserte kvinneroller er på sin side fremdeles så vanlig at man ikke kan begynne å ramse opp alle filmtitlene her.
Når sant skal sies så har vi absolutt gode eksempler på mye av det motsatte, hvor særlig menn i nyere norsk film portretteres som også noe mer og oppdatert enn som, eh ja, en julenisse.
Likevel er det litt flaut om store publikumsvennlige filmer, ikke minst innen barnefilm som jo ofte trekker MYE folk, blir populære på tross av svake karakterer og fremstillinger. Dette føles ikke greit!
Barn ser ikke nostalgi
En ting er hva vi voksne ser, tolker og oppfatter, en annen er hva barna tenker når ”mor” fremstilles som ei sytende gnålekjerring fra 50-tallet, mens far sitter og duller med noen leker uti mancaven sin i form av en garasje.
Husk, barn har ikke samme nostalgiske forhold til eldre dager som vi voksne, så når disse viser en så gammel kjønnsstereotypi, ja så blir ikke dette nostalgi for dem, bare noe rart, kjønnsskjevt og merkelige greier.
Våkn opp film-Norge! Og det gjelder alle ledd, både manusforfattere, produsenter, skuespillere og regissører. Hvis ingen i disse leddene tør å si ifra om svake karakterer, ja så blir hver filmproduksjon en stilltiende prosess hvor alle bare gjør jobben sin mens filmen lages, men hvor ingen tør å snakke om elefanten i rommet, nemlig dårlig skrevne manns- og kvinnekarakterer i norsk film!