"La Trêve! (2015) - Fråtsekrim til full pott!

Denne Netflix-produserte belgiske krim noir-serien er bygget over mye av samme lest som flust av liknende serier. Sentralt står en mentalt slitende politimann i Yoann Peeters som flytter tilbake til hjembyen Heiderfeld i Belgia etter mange år i Brüssel. Han flytter inn i et hus sammen med sin datter, og det tar ikke lange tiden før han i sin nye politistilling settes på etterforskningen av et lik som blir funnet.

Den døde er Driss Assani, en tilsynelatende veldig godt likt mørkhudet innvandrer som har søkt lykken i Belgia. Han er populær på det lokale fotballaget, forsøker å tjene penger her og der for å sende til sin familie i hjemlandet, og jenter, kvinner og menn liker han av diverse forskjellige grunner.

Etterforsker Yoann blir umiddelbart svært engasjert i denne saken, et drap som fort vitner om en forkastelig handling gjort med vilje fra en eller flere som kan synes at Driss sitt liv ikke var så mye verdt.

Velkommen til Twin Pe… eh nei, Heiderfeld!

La Tréve har store likheter med mer kjente serier som britiske Broadchurch og Midsomer Murders, amerikanske True Detective, danske Forbrytelsen og den amerikanske remaken The Killing. Ja, selv gode gamle Twin Peaks kommer ikke unna sammenlikninger her, noe som virkelig er som et stort komplement å regne i denne sammenheng.

Slik skogen og trærne representerte det truende og skumle i David Lynchs serie, ja slik brukes skog og trær som sentrale bindeledd og visuelle grep også i La Tréve.

Mye av handlingen foregår ute i skog, mark, åkrer og i landskapet generelt. Bilder, innstillinger og helikoptersveip av skog og mark syr sammen scener og handling og går følgende som en rød (grønn) tråd igjennom serien.

Handlingen er da også lagt til en liten landsby, hvor flere av karakterene bor i utkanten av sentrum eller i grensemarka mellom by og skog. Kombinasjonen av location her gir en flott blanding av både visuell stil og stedsmessig tematisk bredde som virkelig gjør serien mye godt.

Eksempelvis ville det motsatt kunne blitt fullstendig kvelende å sette hele handlingen til en bråkete storby, bare for å trekke paralleller til andre mer locationlukkede serier. Det gjør noe med både stemninger, lyd, ro og harmoni å skildre land mot by, sivilisasjon mot mer landlige steder på denne måten.

En annen landskapsbit innen handlingen er at ordføreren i Heidenfeld forsøker å kjøpe seg til underskrifter fra lokale personer for å få gjennomslag til å bygge en enorm demning i området ved byen.

Denne konflikten mellom bystyret og privatpersoner er derfor gjenstand for flere mindre mysterier og problemstillinger, og uttallige andre større og mindre bihistorier skildrer byens sydende liv og særegenheter.

Tilbake til seriens mange likheter med andre serier. Det går ikke lenge før man ser likheten mellom åpningsvignetten og True Detective, dette både i visuell stil og i den Leonard Cohen-aktige åpningssangen og mannsvokalen. Utover i episodene brukes også en spenningsmusikk som er nesten plagierende lik den som er brukt i danske Forbrytelsen.

Flere slike sammenlikninger blir påfallende tydelige, og man sitter og klør seg litt i hodet og tenker; hva i alle dager har man tenkt på her? Hvorfor hermer man så åpenlyst etter andre serier?

Utover i serien blir man raskt mer tolerant og behagelig vant med dette, for serien vokser stort på egne bein uansett, og likhetene med andre serier svinner slik fort bort i La Tréves egne store kvaliteter og trekk, heldigvis!

En imponerende pessimistisk serie

Narrativt hopper serien mellom fortiden, nåtiden og fremtiden. Dette eksemplifiseres igjennom generelle tilbakeblikk og flashbakcs, hovedhandlingen i nåtid, og særlig Yohanns fremtidige samtaler om det som skjedde (skal skje for oss i serien) med en psykolog.

Produksjonen er et flott eksempel på alternativ serieproduksjon som ikke nødvendigvis kommer fra, er spilt inn eller støttet av de største selskapene og industriene. Følgende blir serien også et eksempel på at noe litt mer ”eksotisk” og annerledes som noe belgisk kommer ut til verden, via Netflix.

Lite er så forfriskende som nye skuespillere, et annerledes språk, samt eventuelle likheter og ulikheter innad i kultur, mennesker, normer og levesett. Nå er ikke La Tréve noe særlig annerledes enn hvilken som helst liknende vestlig serie, kulturelt og i setting, men bare det å slippe amerikansk eller engelsk kan fort gjøre noe med seeropplevelsen, faktisk.

Mange vil kanskje synes Yoanns dystre kamp blir litt vel i meste laget, men sannheten er vel heller den at det er en fantastisk troverdig skildring her av hvor enorme påvirkninger en slik sak kan ha på enkeltmennesket. Seriens manus, og karakterer, reflekterer, representerer og innehar en særs dyster og negativistisk holdning til oss mennesker. Spesielt Yoann selv sier flere ganger at ’alle er kapable til å drepe’ og at man ’ikke kan stole på noen som helst’, selv ikke dine nærmeste.

Yoann er et rimelig psykisk slitent tilfelle, jo da, men han ser kanskje nettopp derfor på folk med et blikk som er blottet for naivitet og godtroenhet. Han har videre selvsagt også rett, og slik blir serien kanskje på sitt mest realistiske der den glatt hopper over falske poleringer og skildringer av folk som noe bedre enn det vi mennesker faktisk er.

Dette står det videre en enorm respekt av, for slik har serien tydelig og bevisst aktet å kjøre disse dystre skildringene av mennesker. Dette forplanter seg utover i hele serien og blir på sitt sterkeste helt frem mot slutten hvor særlig Yoanns holdninger til dette virkelig går troll i ord.

Yoann selv blir på mange måter oss publikums representant innad i universet på den måten at han må ta støyt etter støyt, både av feiltråkk, skuffelser, motgang og personlige slag. Han dras mer og mer ned i avgrunnen, nettopp grunnet flere menneskers og karakterers forkastelige handlinger og negative sider som mennesker. Vi selv overværer dette, forhåpentligvis likevel med håp om at ting skal bli bra til slutt. Serien tviholder dog så hardt og godt på disse pessimistiske sidene at man føler man aldri kan være trygg på en happy ending.

The Usual Suspects?

Ikke misforstå, her er nemlig også virkelig gode karakterer, men det er titt og ofte at også disse overrasker med mindre sjarmerende sider og slik skildres på denne nevnte pessimistiske måten på vegne av menneskeheten. Persongalleriet er i det hele tatt så bredt, fyldig og byr på utallige variasjoner, at serien aldri slutter å overraske.

Man tenker igjen tilbake på Twin Peaks merksnodige rollegalleri, for også i Heiderfeld skal det vise seg å være en svært underholdende bukett merkelige karakterer. Her er alt fra den steinrusa og alternative hipsteren, et kjærestepar hvis forhold langt i fra er idyllisk, to turtelduer av noen politietterforskere, via lokale tullinger og særheter, til en lyssky sexklubb utpå landet!

Og hvem er det ellers som lager merkelige symboler som dukker opp på åstedene? Hvorfor synes drapet på Driss å bare bli vanskeligere og mer og mer uforståelig jo mer Yoann og politiet etterforsker saken?!

Øvrige ingredienser som narkotikaomsetting, kampfiksing, utpressing, forgiftning, misbruk og overgrep er også innbakte elementer som er med på å fylle dette svært rike karaktergalleriet.

Noe av det man kommer til å huske best av La Tréve er nemlig dens hele tiden hopping fra den ene mistenkte, til den andre. Nærmest samtlige av karakterene gjennomgår en mistenkeliggjøring, enten av Yoann og politiet selv, eller av kameraføringer, bildeutsnitt, små hint eller bevisst misvisende hint her og der.

Yoanns stadige korte lunte resulterer ofte til at han angriper og mistenker feil folk, på alt for forhastede slutninger. Kanskje reflekterer han slik også oss seere, der man et utall ganger sitter og tenker ’ja han/hun MÅ det jo være’! I denne samme avvekslingen fra den ene mistenkte, til den andre, ligger samtidig også seriens ”kunstighet”, hvor handlingen blir litt kunstig tydelig tv-serieskrevet her og der. På samme måte brukte også danske Forbrytelsen dette grepet med å mistenkeliggjøre én etter én av karakterene vi blir kjent med, for slik å på slutten likevel overraske stort når den egentlige morderen avsløres.

Dette er et typisk kunstig dramaturgisk tv-seriegrep, jo da, men like fullt også en stor dose troverdighet i dette i hvor vanskelig en slik sak kan være i virkeligheten, samt at det er fordømt medrivende og spennende selvsagt!

Det er kanskje overflødig, men det må likevel sies at skuespillerne er meget gode, troverdige og herlig forskjellige. Spesielt Yoann Blanc i hovedrollen vrenger sjel og kropp i denne rollen, man blir nesten utslitt bare av å se ham slite med sitt, og gang på gang gå på en smell! Øvrige skuespillere føles svært godt castet i alt fra fotballtrenerne, via medetterforskere, til de etter hvert mange rare bygdefolkene.

Love hurts!

Summen må slik bli at La Tréve blir en serie som er skapt for seriefråtsing, der man umiddelbart vil se neste episode. Ikke bare er dette for å komme et steg nærmere løsningen, noe som jo er selve motoren i en slik serie, men også for å følge karakterene som man både blir glade i og investerer mye følelser i! Skildringen av Yoann Peeters er noe av det grundigste, dypeste og dystre undertegnede har sett av en politietterforsker.

Og akkurat i det man skulle tro en slik type serie og handling burde være oppbrukt for lenge siden, ja så kommer denne særs vellykkede og avhengighetsskapende belgiske godbiten på Netflix. Nøkkelen ligger i flott (gjen)bruk av kjente elementer, blandet med en unik ny historie hvor særlig karakterbredden og særhetene er med på å drive vår fascinasjon og nysgjerrighet fremover hele tiden.

Elsker du et oppslukende mordmysterium hvor hver episode slutter med en eller flere avhengigskapende cliffhangere, sier du? Serien griper tak i deg og tvinger oss til å undre, fundere og mistenke hver og en av karakterene. Med andre ord, ikke gå glipp av denne!